Jeg tenker ikke på annet enn selvmord. Ikke at jeg har planlagt å gjennomføre, for det er jeg for feig til, men tenker konstant på hvordan det hadde vært å ikke eksistere.
En del av meg vet at det beste hadde vært å forsvinne. Hva gjør man egentlig da?
Folk «maser» om at «det blir alltid bedre, selvom det ikke føles sånn», men for min del virker det som en realitet at det ikke blir bedre? Etter så mange år med det samme dritet..
Føler det samme, har prøvd flere ganger nå, blir ikke bedre av å prøve… Blir verre mye mye mye verre.. føler egentlig ikke at et har blitt bedre men kanskje jeg har blitt litt num mot smerten. Vi må bare prøve vårt beste å gå fremover en dag om gangen.
Hvis du trenger noen å snakke med så er jeg her (っ.❛ ᴗ ❛.)っ
Det er tross alt en grunn til at vi er til, noe jeg tidligere skrev om på hjemmesiden min (som jeg siterer fra), så kanskje dette kan være noe å tenke på neste gang man stiller seg spørsmål som dette; livet vårt og eksistensen vår påvirker nemlig ikke bare det som skjer her og nå.
_ _
Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.
Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.
Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.
Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.
Det kan være lett å ta ting for gitt når den politiske situasjonen i vår del av verden føles trygg idag, men man må ikke glemme at det til syvende og sist bare var tilfeldigheter som gjorde at Hitler tapte krigen, eller at det ikke brøt ut full atomkrig i løpet av den kalde krigen mellom øst og vest, for eksempel som følge av det som skjedde i 1983. Man må heller ikke glemme at ethvert menneskes tilblivelse er en tilfeldighet - hadde foreldrene til Winston Churchill hatt sex uken etter fordi mamma Churchill hadde pådratt seg en lei forkjølelse som følge av et uforutsett møte med kona til slakteren, hadde resultatet kanskje blitt ei søt jente, Winston hadde aldri blitt født, og i 1940 ville England ha sluttet fred med Tyskland på betingelse av at de fikk beholde de okkuperte landene. Noe som i sin tur ville ha ført til at Norge den dag idag ville ha vært en del av det Storgermanske Rike, og hakekorsflaggene ville ha vaiet på Karl Johan. At det ikke endte slik, er i bunn og grunn ren og skjær flaks. Kanskje skyldes det et annet, like uforutsett møte med kona til bakeren, slik at mamma Churchill kunne ha sex med pappa Churchill tidsnok til at vesle Winston begynner å sprelle i magen hennes før han ni måneder senere ser dagens lys, og resten av historien kjenner vi. Alt sammen på grunn av et høyst uforutsett, tilfeldig møte med bakerens pratsomme kone.
Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.
Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.
For hva foretrekker vi når vi trenger en nøkkel til å åpne en dør med; en tynn og blank nøkkel som er ubrukelig, eller en gammel og slitt nøkkel som passer perfekt i låsen og åpner døren? Vi er alle en del av menneskehetens historie, og selv om vi ikke aner hvilken betydning de små tingene vi gjør vil påvirke den store sammenhengen om flere hundre år, er det en grunn til at vi er blitt født; det er en grunn til at vi eksisterer på denne planeten, omgitt av et grenseløst univers som vi alle er en del av. Selv om menneskene ikke har kommet lenger enn til å sette sin fot på månen, er det ingen tvil om at dette fantastiske universet er der, på samme vis som det fjerne lyset fra de glemte stjernene som etterlot seg stjernestøvet menneskekroppen er formet av, også er der. Derfor er det fullstendig meningsløst å tro at man er en øde øy atskilt fra resten av verden og bruke verdifull tid på å deppe foran speilet på grunn av nåtidens rosa elefanter. Du er uerstattelig og livet ditt er uerstattelig; hvert øyeblikk som går, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen; livet er et utrolig mysterium vi simpelthen ikke er i stand til å forstå betydningen av, for uansett i hvilken retning vi enn snur oss, er det uendelig mange ting vi ikke evner å få med oss: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.
Om 100 år er alt glemt. Da bor det folk vi ikke kjenner i husene våre, alle bilder av oss er tatt ned og vekk. Tingene vi strevde og betalte en masse penger for er enten hevet i bosset, eller sitter andre folk du ikke kjenner med det. Dine etterkommere husker knapt hvem du var, hva du jobbet med og hva som var interessene dine. Bilen som du la ned masse penger i å vasket hver lørdag, står enten i en garasje med uante problemer. Ellers så er den solgt, krasjet og resirkulert. Barne barna vet knapt hvem du var og må tenke lenge å vel for å huske navnet ditt. Frukt trærne du plantet og høstet fra er revet opp med roten, skjært opp å brukt til ved. Landskapsarkitekter har fått masse penger for å lage en koselige uteplass i betong og trykk impregnert materialer. Uterommet skal se bedre ut enn naboen sitt. Ingen husker lenger at du bare brukte rive og spade for å lage plenen som nå er revet vekk sammen med frukt trærne.
Om hundre år husker de deg bare om du var rik og om denne generasjonen har dratt nytte av det. Da henger det kanskje et bilde av deg og familien din i stua.
Om hundre år husker ingen deg om du levde et lykkelig liv og tjente ærlige penger.
Om hundre år er alt endret og du hadde fått sjokk om du hadde sett det nye uterommet, der ingenting gir noe tilbake som frukttærne dine og potetåkeren din.
Om hundre år gir folk faen og bryr seg kun om seg og sitt. Om bare hundre år er vi langt vekk, glemt, tilgitt og endelig fått fred. Tenk, om bare hundre år:)