Jeg har to tenåringer som begge har slitt med både helse og skolevegring.
Ting har blitt bedre nå, mye bedre. Begge er tilbake i et skoleløp. Det har virkelig vært helt krise her, spesielt med den yngste. Det har vært fysisk utagering både mot meg og alt av møbler osv. Hun har vært helt ute av kontroll, og har ikke klart å forholde seg til andre mennesker i det hele tatt. Så at hun nå er tilbake i et skoleløp, og at hun smiler og vil finne på ting, det er helt utrolig. Men det har vært en kamp å få hjelp. Jeg har kjempet så hardt. Jeg har blitt mistenkeliggjort 1000 ganger. Jeg har ikke blitt trodd på av noen uten at de får se det selv. Jeg har hatt så mange mennesker ut og inn av huset, ut og inn av livene våre. Jeg er utslitt. Hvorfor kunne de ikke bare hjelpe datteren min med en gang? Hvorfor måtte probleme få lov til å vokse seg så store for at vi skulle bli hørt? Det var ei jente som ville klart skolen hvis hun fikk litt tilrettelegging, men det var ikke mulig. Jenta hadde ikke diagnoser, og hun ble ikke mobbet, og “da ligger problemene i hjemmet”. Jeg visste at datteren min slet med noe, jeg mistenkte autisme, men BUPA ville ikke ta henne imot engang. Skolen ville ikke tilrettelegge. Datteren min ble sykere og sykere. Etter lang tid ble hun til slutt diagnostisert med autisme. Men da var det for sent med tilrettelegging, hun var alt for syk. Selv da jenta var på det sykeste var det ingen som ville hjelpe henne. Tjenestekontoret i kommunen og BUPA bokstavelig talt kranglet om hvem som hadde ansvaret for å gi datteren min de omfattende tjenestene hun nå hadde behov for.
Hjelpen kom til slutt, etter utallige møter, telefoner, søknader og klager. Men jeg er så sint og lei meg over alt vi måtte gå igjennom.
Jeg har måttet krangle og slåss meg til hjelp for jenta mi. Det skulle virkelig ikke måtte være nødvendig. Når barn og ungdommer sliter, så burde hjelpen bare komme. Hele tiden imens jeg har slåss, har jeg også vært livredd for å miste barna mine. For alle som har kommet inn har først bare antatt at det er jeg som er problemet. Jeg har følt meg konstant overvåket. Fortsatt går jeg rundt og er redd for at noen skal lete etter feil. Kan ikke gjøre noe feil, og jeg kan ikke vise svakhet. Joda, å vise svakhet er en styrke, men ikke nødvendigvis hvis du er alenemor. Da spør de om du virkelig takler det omfattende behovet barnet ditt har, og om du ikke trenger litt hjelp fra barnevernet. Jeg skjønner at det er godt ment, men det oppleves mest som en trussel.
Jeg har blitt spurt så mange ganger om jeg ikke har lyst til å spørre barnevernet om hjelp, fordi “de har så mange ressurser”, når det datteren min egentlig har trengt har vært tilrettelegging og helsehjelp.
Jeg er så sliten.
Nå har alt roet seg, og jeg føler meg helt tom for krefter. Jeg tenker så mye på alt vi har vært igjennom. Nå føles ikke verden som et godt sted lenger. Jeg har hatt mange utfordringer i livet, og verden har fortsatt føltes god. Men ikke nå lenger. Folk er snille på bunnen, det tror jeg virkelig på. Men snille folk gjør slemme ting som de mener godt hele tiden, og verden er ikke god lenger.
Jeg er så sliten, sint og lei meg. Jeg føler ikke at jeg fungerer godt nok. Motivasjonen er så dårlig. Jeg orker ikke gjøre mer enn absolutt nødvendig.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme over det. Jeg føler meg ikke som før, og jeg savner gamle meg.