Eg har hatt problemer med og forstå på skolen og har fått dårlige karaterer, men når eg spør om hjelp blir karateren min forsatt satt ned mykje fordi eg spør for mykje om hjelp. eg har ingen framtid foran meg, eg klarer ingen ting uten hjelp og er heit ubrukelig. det minste eg kunne gjere er og drepe megselv for og slutte med og vera eit problem for andre. eg har tenkt mykje på og ta overdose på medisin eller å skyte megselv. min orginal plan var og drepe megselv når eg blei 18 år men med kordan ting går, tror eg det blir når eg blir 17 år eller før.
Dette høres merkelig ut. Har du fått noe tilrettelegging?
Hei.
Jeg skjønner at alt føles håpløst, men du kan ikke ha fått den oppfølgingen du har behov for og rett på.
Er det noen på skolen eller andre voksne rundt deg du kunne ha snakket med dette om, om hvordan du opplever det på skolen og at du føler at du ikke greier noe. Det er veldig viktig å kunne kjenne på en mestringsfølelse av noe slag.
Eg har spurt om eg kan få, men siden eg ikkje har dysleksi har eg ikkje fått, læreren veit ikkje om tankene mine men helse søtera gjør
Eg kan spørre helse søstera om eg kan få opplagt, men når eg spurte læreren fikk eg ikkje, på grunn av at eg ikkje hadde dysleksi. kan eg spørre helse søstera on det i det heile tatt?
Jeg tenkte mer på dette du skrev om hvordan du føler deg rundt alt sammen.
Selv om du ikke har dysleksi, så skal du kunne få tilrettelagt opplæring. Du sier at læreren din ikke kjenner til tankene dine rundt det at du sliter på skolen, men at helsesøster gjør. Kunne du for eksempel spurt helsesøster om hun ville blitt med på et møte med læreren din, eventuelt inspektør/avdelingsleder/rådgiver på skolen. Og fortalt alle om tankene dine, og det at du føler du trenger tilrettelagt opplæring?
Det er vanskelig for en lærer å kunne gi deg tilrettelagt opplæring om de ikke vet at det faktisk er behov der. Selv om du har spurt før. Men med en annen voksen, som for eksempel helsesøster, så kan det kanskje være lettere for læreren din å forstå at du trenger å tilrettelegge undervisningen din.
Eg kunne prøve og setje opp eit møte men Helse søstera er bare på skolen 2 dager i uka så det kan bli vanskeleg.
eg har snakket med ein psykolog men dei har ingen tilknytning til skolen, og eg tørr ikkje og si til mor min. andre voksne på skolen tørr eg hell ikkje og snakke med alene, da må eg iallfall ha med psykologen eller helsesøstera. men eg veit ikkje kordan eg hadde satt opp eit møte, ville dei fiksa det for meg?
Det er fint at du har snakka med helsesøster og en psykolog, det er en god start. Det beste tenker jeg er å snakke med dem om det, om hva de praktisk kan hjelpe deg med. Altså i forhold til et møte med skolen. Kanskje helsesøster er den beste å spørre først. Og si f.eks. dette at du ikke tørr å snakke med andre voksne på skolen, og at du ønsker å ha med deg en av dem til å gjøre det. Og så hør hva slags råd de har eller hva de kan bidra med.
Det kunne vært bra å si noe til moren din også. Jo flere voksne du har til å støtte og hjelpe deg, jo bedre er det. Det er også lettere å få den hjelpen man trenger, jo tydeligere man er på hvilke utfordringer man har og hva slags hjelp man trenger eller ønsker seg. Det er iallfall min erfaring. Det er da ikke alltid slik at de likevel kan gi en det man trenger eller ønsker, men da bør de hjelpe deg med å finne andre løsninger eller andre ting som kan hjelpe deg.