jeg prøver å snakke med folk jeg stoler på, folk jeg trodde skulle forstå meg og hva jeg føler jeg går gjennom. først i 9. klasse tok jeg kontakt med mamma, jeg fortalte hu at jeg aldri klarer å følge opp, jeg har det vanskelig med fokus, med orden, å komme i gang, og andre ting som jeg trodde pekte mot ADHD eller liknende. Jeg tror ikke hun tenkte en gang før hun slo meg ned med ‘det er ikke noe galt med deg’, og jeg bare tok det.
Sa ikke et ord til før jeg begynte på første år av vgs, og da sa hu at vi kunne ta en tur til helsesøster. Det har gått et år nå, vi har prøvd å få kontakt med BUP, PPT eller andre helsetjenester, og de avviser meg g sier jeg ikke er syk nok. De sier jeg ikke fortjener hjelpen dems fordi jeg ikke har det vanskelig nok.
Det tok meg årevis før jeg klarte å sette meg inn i ordentlige rutiner som sitter, takket være en veldig god venn jeg fikk i starten av vgs som har hjulpet meg på veien. Jeg har det så vanskelig med å snakke med noen andre enn han, jeg er så redd for å ta det opp med folk nå fordi jeg blir bare avvist og slått ned, jeg har det aldri ‘vondt nok’, jeg har aldri store nok problemer for at folk skal hjelpe meg.
Jeg vil ikke leve med dette.