Jeg sliter helt sinnsykt med skam rundt fortiden, med noen spesifikke ting jeg gjorde. Jeg vet at jeg ikke var helt mentalt frisk på den tiden, men det hjelper meg uansett ikke da jeg fortsatt har gjennomført disse tingene. Det som plager meg mest er hvor ekkel andre kommer til å tenke at jeg er. Jeg klarer ikke få bukt med dette, og det ødelegger livskvaliteten
Skjønner at det ødelegger livskvaliteten dersom du tenker mye på dette. Utfra hva du skriver tolker jeg det som om det ikke er noen av de du omgås nå som vet noe om disse tingene? Men at du er redd for hva de vil tenke om du fortalte det, eller de finner det ut?
Det er jo ikke sikkert at de kommer til å tenke at du er ekkel. Om du fortalte det.
Å tilgi seg selv og gå videre er den vanskeligste jobben av alle. At man at på til skal leve med “skammen” rundt hva man har gjort i livet er utrolig vanskelig. Men først og fremst må man stå i det. Det er kjempe vondt og ja, til tider være utrolig “flaut”, men man kan ikke leve i fortiden. Om det er mennesker rundt deg som hele tiden minner deg på fortiden må du velge å stå opp for deg selv og si at du er klar over hva du har gjort, men alle fortjener en ny sjanse i livet. Når de vonde tankene om at fortiden innhenter deg kommer så hev hodet, tenk at du har en ny sjanse nå og trekk pusten dypt og kjemp deg gjennom det<3 Svar de som påpeker dine tidligere feil og sakte men sikkert vil du eie den delen av livet ditt igjen. På godt og vondt<3 Alle har vi gjort noe dumt i livet, noen mer en andre. Men det betyr ikke at man ikke er verdi en fremtid uten fordommer eller sjansen til endring<3
Dette har jeg og strevd en del med. Jeg har tidligere vært ekstremt selvdestruktiv, og gjort noen veldig dumme ting som har vært ganske belastende for de rundt meg. Det er tungt å tenke på. Samtidig har jeg kommet et stykke videre, og lagt mye bak meg. Jeg var rett og slett syk, og det er ikke noens feil. Det var mange dårlige valg jeg må leve med konsekvenser av, men hvorfor skamme meg? Jeg har bare kommet til at den skammen ikke hjelper noen. Hverken meg selv eller andre. Har man ikke allerede fått nok straff i form av de negative konsekvensene disse valgene allerede har medført liksom? Skam har ikke hjulpet meg videre. Jeg har heller bestemt meg for å være helt åpen om ting, så får heller andre velge om de vil ha noe med meg å gjøre eller ikke. Det har jeg stort sett positive erfaringer med - i motsetning til allskens forsøk på å dekke over eller forskjønne fortida.
Fortid er fortid. Nåtid og framtid kan man påvirke, men skam hjelper ikke i så måte.
Den skammen du beskriver kan føles overveldende og uutholdelig, men det er en forskjell på da og nå, og ikke minst hvorfor. Hjernen våres er svært kompleks. Den tåler utrolig mye, men gir ingen klar varsel når det renner over. I disse tidspunktene kan man handle i motsetning til sin vanlige adferd og personlighet. Enten dette skyldes psykisk lidelse eller annen stress kan være vanskelig å akseptere og leve med. Det viktige jeg ser her er at du annekjenner at du kan forbedre måten du møter konflikter på, isteden for å støte alt bort. DET, Det er stort, og viser et hjerte som kanskje er sårt, skadd og redd, men villig til å prøve igjen. Du fortjener all applaus for det. Jeg har ingen konkrete svar for deg, annet enn at du fortsetter å se deg selv som et blankt ark, åpent og klart. En uskrevet historie klar. Du kan store denne boken mer enn du tror. Gi det et forsøk til. Jeg har troa på deg. Ikke gi opp nå
Jeg har merka at det er folk på forumet (og ellers også) som sliter med ting de har opplevd. De skammer seg og føler skyld.
Jeg vet også godt hva skyld er. Ofte føler man at man burde tatt et annet valg, og at man ikke gjorde det, som om man oppsøkte det. I andre tilfeller kunne man ikke ha gjort noe annet fordi man ble tvunget til det.
Det er spesielt ubehagelig når folk rundt ikke ser ut til å forstå hvor hardt ting sitter og hvor vanskelig man føler dette er. At skammen sitter. Mange går årevis, det kan være 10, 20, 50 eller et helt liv uten å fortelle om noe man skjemmes over.
Den vet best hvor skoen trykker den som har den på.
Det er folk på forumet som har åpnet seg for meg om ting ingen andre vet om.
Jeg skjønner hen veldig godt, og er lei meg fordi hen føler så stor skam. Hen klarte å åpne seg til meg, men til ingen andre. Skammen sitter hos hen. Jeg følte nesten at jeg måtte si at jeg tilga hen selv om det er en skade påført av andre. For meg er det selvsagt at jeg ikke dermed på hen. Jeg vet at man kan gjøre ting eller bli med på ting av grunner som ikke handler om at man vil. Det er ikke dennes feil.
Av og til blir man med på dumme ting,og det er fortid. Jeg har selv gjort ting jeg ikke burde gjort som jeg skammet meg for i årevis.
Jeg fortalte det ikke til noen.
Det er modig gjort å fortelle litt om det her.
Husk i alle fall at det er flere som har det på samme måte, og at du ikke er alene.
Om du hadde møtt noen som hadde opplevd det samme som deg. Hva hadde du tenkt om de?
Jeg vet at det jeg skriver kanskje ikke hjelper, men jeg føler i alle fall med deg.
Take care.
@Karoline33 Takk for at du deler. Hvordan går det nå?
Jeg har det også sånn. Det kommer og går, men de siste dagene har det tatt mye plass i tankene. I går var det veldig intenst, var på trening, gikk flere lange turer og var i konstant bevegelse. Orket ikke å være for meg selv hjemme. Slet også med å spise.
I dag har det vært litt bedre igjen, men det har fremdeles tatt en del plass.
Det har føltes som om de dumme tingene jeg gjorde har overskygget alt annet jeg er og har gjort av positive ting i løpet av livet. Det påvirker slik sett selvbildet i veldig stor grad, noe som tilslutt bare er destruktivt.
Leste et sted at skam og skyldfølelse er kroppens “alarm” som gir deg beskjed om at du har gjort noe galt eller tråkket over en grense. Enten i forhold til noen andre eller bare ditt eget moralske kompass. Eller kanskje begge deler. Så skam/skyld er på en måte også positive følelser som er der for å hjelpe oss med å rette opp kursen igjen og gjøre det riktige neste gang, men jeg vet ikke om det egentlig har så mye for seg å grave seg ned og låse seg inne i skammen.
Jeg har gjort utrolig mye dumt i løpet av livet, men vet at jeg har gjort noen bra ting også og hjulpet andre. Tror mørket i oss selv noen ganger dukker opp på måter som frastøter oss og gjør oss helt fremmede for oss selv, og kanskje også i forhold til andre.
Jeg prøver å tenke at det eneste jeg kan gjøre nå er å forsøke å tilgi meg selv og ta en dag av gangen, og gjøre så godt jeg kan for å være et bedre menneske enn jeg var.
Det kan ikke være sånn at de feilene vi har gjort skal få definere alt vi er.
Jeg håper du får det bedre med deg selv uansett hva du gjorde! <3