Jeg har hatt en pinlig hemelighet noen måneder jeg ikke har delt med noen, men endelig i dag forstod og aksepterte jeg beskjeden som den gang føltes som et slag i magen. SÅ nå må jeg bare si det et sted. Dele Skammen, fortvilelsen og gleden av å oppdage, “friheten” min
Kanskje reprasjonen starter med å bare skrike det ut, et tomt sted.
Hvor ingen jeg kjenner vet om meg.
JEG HAR EN AVHENGIG PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE
åhhh, nei…
Tenk om ingen skjønner at diktet jeg har laget er et slags dikt,
Tenk om jeg har masse skrivefeil.
Tenk om ingen bryr seg, eller forstår?
Tenk om alle tror jeg er et uselvstendigt barn?
Ikke en voksen mann.
For er jeg ikke en mann, når er jeg er i jobb, forsørger meg selv og egne barn?
Barn som elsker meg og trenger meg.
Barn som jeg er helt sikker på at jeg er en god far for.
Det er jeg sikker på - fordi alle rundt meg sier det.
FRI
Det er så skummelt, pinlig , SKAMMELIG.
«Avhengig personlighetsforstyrrelse»
«avhengig av å måtte motta omsorg»
«klenger seg fast i andre»
«uten evne til å ta egene valg»
DETTE er jo ikke meg. Jeg har bodd alene siden jeg var 16, til jeg fikk en samboer etter noen år.
Jeg har en jobb. En jobb der jeg må ta valg, være stresset.
Å ta valg er jo ingen problem?
Jeg tar faktisk så mye ansvar og valg at jeg ligger om kvelden og evaluerer om jeg gjorde rett.
Jeg gjør det til og med lenge, kanskje hele natten.
Helt til klokken ringer.
Nei. AVHENGIG? DET er ikke meg. Jeg TAR jo valg
Når samboer gikk fra meg så følte jeg jo på en frihet. Frihet til å ta egne valg.
Det er ikke å være avhengig.
Frihet til å mene hva jeg vil. Uten å måtte endre egen mening.
Endelig leve uten opplevelse av kontunerlig kritikk.
Endelig kunne finne ut hvem jeg er
Det kan ikke stemme, jeg lever jo fint nå. Helt fint, gjør jeg ikke?
Jo, endelig slipper jeg å tenke fremover,
Ikke jage etter unødvendig fremdrift - slippe å ta valg
Alle regler og krav, all kritikken jeg følte på når jeg ikke var god nok.
Kravene jeg ikke var enig i.
Kravene om å aldri stå stille.
Jeg har fortsatt å leve etter dem.
Hey, jeg er flinkere til å leve etter dem nå, en før.
Det føles godt å følge dem, rutinene, oppgavene - jeg vet hva som er fasitten.
Det er ingen som endrer dem. Endringene som skapte kritikk.
For jeg skjønte ikke når jeg skulle si ja og når jeg skulle si nei.
Hva som var best.
Det føles godt!
Jeg har ingen som kan være enig med meg – det gir en fred.
Det er det ingen grunn til å utfordre det kjente.
Utfordre det som allerede er vedtatt at er rett.
Jeg skulle jo bli fri nå, leve som jeg selv ville.
Jeg har valgt å leve etter rettesnorer som før skapte konflikt.
Rettesnorer som føltes urettferdige og frustrerende.
Det jeg hatet, men som kunne føles så varmt og godt.
Om ikke bare for dè få gangene jeg ble sett.
Det jeg hadde utført var… Godt Nok!
Behovet for endring, forsvant jo helt!
Det er jo ingen som kan bekrefte hva som er rett og hva som er galt.
Ingen grunn til å tenke på det da?
Jeg gjør det som er kjent nå, SÅ GODT.
Aldri noen som klager fordi jeg ikke skjøner når spillereglene er endret uten at jeg ser eller skjøner det
Det måtte være mine følelser som var urimelige eller feil.
Samboer, venner og kollegaer sine meninger betydde alltid mer.
Det kunne føles feil, urettferdig, Frustrerende, TRYGT
Jeg trodde jeg aldri hadde rett.
Trodde aldri jeg betydde noe.
Verdiløs, uviktig.
Eller?
JO, det er jeg som ikke skjønner, jeg som skaper problemer.
Hva kan jeg bidra med, hva vet vel jeg?
Jeg er jo bare en feilt, taper
Det å være fri… er det godt?? Altså fri.
Fri som i FRI
Ikke som å bli frisatt fra fengsel, men FRI.
Fri til å gjøre ingenting.
Fri til å stå stille.
Fri til å ikke reise på ferie når det ikke er noen som kan bekrefte at jeg har gjort meg fortjent.
Frihet til å velge å sitte på Stranden og lure på om jeg egentlig har råd til det.
Hva om bilen skulle ryke, eller vaskemaskinen?
Jeg er endelig fri, fri til å stole på at jeg kommer til å bekymre meg.
Men en ting vet jeg. Jeg er FRI
JO, jeg tror jeg velger å være fri. Fri til å ikke ta store valg.
Frihet til å stå stille.
Slik, lever jeg best.
Tror jeg