Jente 14år
Snart begynner det å bli varmere, å for noen dager siden sa moren min å ta opp genseren fra armene da, jeg gjorde det og latet som jeg ikke forsto no, og viste henne litt av armen raskt å hun så ikke noe, hun spurte videre om hvorfor jeg alltid brukte langermet klær. Den ene armen min er fult av arr, så jeg kan ikke si at det er fra en katt. Hun kommer til å klikke når hun ser arrene mine, og jeg er sikker på at en dag skal hun sjekke dem igjen, eller si at jeg må ha på t-shorte. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjør, vi krangler ofte å hun blir rasende hvis hun ser det. Hun kommer sikkert til å si at jeg må flytte eller no, hun kommer ihvertfall ikke til å hjelpe. Jeg vil heller dø enn at hu skal se armene mine. Sminke funker heller ikke. Jeg gruer meg hver dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjør.
Vi har vært i en sånn situasjon før, men da var det bare små kutt sånn virkelig drit små som hun trodde var selvskading, hun ble så sinna. Og gjennom vinteren har jeg bare lagd så mye flere arr, jeg vet at det er noe jeg ikke kan si til hun.
Hvorfor selvskader du? Anbefaler deg å snakke med en voksen du stoler på, både om selvskadingen og det som ligger bak.
Hei.
Det er skikkelig leit at moren din reagerer slik og blir sint på deg for det. Det kan ikke være noe godt. Jeg regner med at du skader deg selv fordi du har det vondt, og da blir det jo bare verre av at noen blir sinte på deg. Jeg skjønner også at det da gjør det vanskelig for deg å snakke med henne om det, men det burde være noen voksne som tok seg av deg og hjalp deg. Det har du rett på.
Jeg er enig med Blåfuglen i at det ville være lurt om du snakket med en voksen du stoler på, eller som iallfall ikke blir sint på deg - en som reagerer annerledes enn moren din, noe som jeg tenker egentlig kan være hvem som helst, for jeg kan ikke tenke meg at noen andre vil bli sint på deg for det på samme måten som moren din blir.
Jeg ser nå at det er en måned siden innlegget ditt.
Sender deg varme tanker <3
Det høres tungt ut.
Trodde moren min skulle reagere sånn også.
Gjemte det og gikk med langermet.
Når hun først så det, skrek hun og ble kjempe sur og alt var helt kaos, så ikke på meg på 2 dager fordi hun var redd for meg.
Nå går det helt fint, vi snakker aldri om det og jeg går alltid med singlet hjemme.
Å gjemme det hele sommeren blir veldig vannskelig.
Jeg vet ikke hvordan moren din er, men jeg var i samme situasjon og var konstant redd for hvordan hun kom til å reagere hvis hun så det men etter hun fant ut ble det mye lettere, og den angsten du bærer med deg hver dag for at hun skal finne ut er veldig tung å bære på. For meg er den helt helt borte.
Hun blir bare sur fordi hun er redd for deg.
Hvis hun halvveis har funnet ut, burde du bekrefte det så hun ikke går rundt å er bekymra.
Lover deg igjen, ting blir bedre ❤️❤️
Tusen takk, ja det er vært 1 måned til nå, har gått med langermet klær helt til nå, begynner og bli varmere så hun finner nok ut av det før eller siden.
Tingen er at om jeg sier det til en voksen, så må de vel si det i fra til moren min. Og ja, det blir jo like ille som da hun ser arrene mine. Det er bare arr, jeg har ikke gjort noe kutting på en stund. Jeg slår meg selv noen ganger, men føler det er bedre. Må si jeg føler meg fanget med det, jeg kan ikke si det til noen uten at hun kommer til og klikke. Hun sier at jeg påfører hun stress. Hun sier også i blant “bare prøve å si noe til noen som skaper trøbbel” liksom. Vi har aldri vært noe nærme, jeg kan ikke snakke om de minste ting som plager meg uten at hun skal enten ignorere det eller begynne å kjefte på meg. Jeg klarer ikke å få vekk den klumpen i halsen min, gruer meg hver dag.
Hva tror du egentlig skjer om jeg sier det til en helsesøster for eksempel? Jeg føler det er en sak helsesøster kommer til å ta til barnevernet og om det skjer orker jeg nesten ikke å leve.
Er for mye tanker om alt, inkludert daglig krangler med hun. Prøver å unngå henne mest mulig.
Tusen takk for svaret ditt da.💓
Nei, det må de ikke. Hvem har fortalt deg dette?
Det er ingen lett situasjon du er i. Moren din oppfører seg ikke slik en mor skal gjøre, og det går utover deg. Og jeg syns det er leit å høre at du føler at du ikke kan si noe om noe til noen andre voksne heller, fordi de da vil si det til moren din.
Jeg syns du burde snakke med noen voksne om hvordan det er med moren din, men jeg skjønner hva du er redd for skal skje hvis du gjør det. Og jeg kan dessverre ikke love deg at det ikke vil skje, men samtidig så er det veldig vondt å gå med dette alene også.
Finnes det noen andre gode voksne rundt deg, noen du kan støtte deg på, som du føler bryr seg om deg? En voksen du kan være noe med som det er godt å være med?
Jeg tror ikke jeg kjenner noen voksne. Det er helsesøsteren på skolen min da, har prøvd å snakke med hun en gang før, men da hun kom for å snakke med meg klarte jeg ikke å gå.
Så vet egentlig ikke om noen.
Ingen egentlig, men det står jo at om noen er bekymret over hvordan det er hjemme kan de si det ifra til barnevernet eller noe.
Det kan være fint å prøve å snakke med helsesøster igjen. Du trenger ikke å fortelle noe du ikke har lyst til å fortelle til henne. Det går an å snakke om ting som føles mindre skummelt å snakke om først. Jeg tror det er veldig viktig at du prøver å snakke med en voksen, for din egen del. Da jeg var på din alder, hadde jeg det også vondt, men jeg tenkte ikke på at jeg kunne snakke med noen voksne om det, så jeg gjorde aldri det. Jeg skulle ønske nå at jeg hadde gjort det, selv om det kanskje ikke ville forandret på noe eller de ikke kunne ha gjort noe - eller kanskje de kunne det, det vet jeg ikke, så ville det være bra å skyve noe av ansvaret over på en eller annen voksen, eller bare få lov til å dele noe av hvordan jeg hadde det.
Det kan da føles ut som om det er så mye en skulle ha delt, og at det er så “stort”, men man trenger ikke nødvendigvis å begynne med det.
Det å dele ting er eller skrive med veilederne, er også er måte man kan dele ting på. Det verste syns jeg var å føle at jeg måtte holde alt skjult. Og å bære på slike ting alene, er tungt.
Ja, det er vanskelig med slike foreldre, skulle egentlig bare ønsket at moren min hadde et større hjerte, og forståelse.
Tingen er at litt av grunnene til at jeg har kuttet meg selv er ofte pga ting hun har sagt, eller skreket til meg som føles helt drit. Jeg tror en annen grunn til at jeg har gjort det var da i en periode hvor jeg følte livet var meningsløst.
Jeg skal da prøve og snakke med helsesøster igjen, men jeg vil bare gi opp om hun sier det til foreldrene.
Jeg setter veldig pris på hjelpen du gir meg, at du setter tid til og skrive.♥
Hvis moren din gjør det flere ganger bør du dokumentere det med video eller lydopptak. Så viser du dette til helsesøster så hun skjønner hva du må forholde deg til hjemme.