Først kort om livet mitt. Og jada, det er langt og alt for mye, forventer ikke noen leser.
Jeg har en hendelse som ville gitt de fleste PST før dette, og samarbeidet med politiet i 1996 med en viss type saker siden jeg var flink med data, saker som kan knekke de fleste. Jeg greide 7-8 måneder før jeg måtte si at dette greier jeg ikke.
Under studiene var jeg uheldig, gjorde en dame gravid. Jepp, det også 1996. Vi bestemte oss for å forsøke, giftet oss etterhvert og fikk to til. Det gikk bra så lenge jeg kunne være sammen med barna, lange turer, aktiv, ski, sykkel, you name it. Men barn har det med å vokse til, og når plenen, maling og alt vedlikehold er ute, må man være med kona litt. Det endte i skilsmisse for å si det rett ut. Det gikk ikke bra. Jeg gav henne alt, tok bare klærne og en bil. Hun fikk hus, innbo, utstyr, verktøy og alt, likevel kom hun etter alt jeg ikke hadde.
Men jeg greide å bygge meg opp igjen.
Det hører til at skilsmissen ble trigget av vansker på jobb, og en CTO (dame) som ødela en hel IT-avdeling. Under 15 ansatte endte det opp med 6 langtidssykemeldte, 2 permanent uføretrygdede, ett selvmord og samtlige sluttet. Det var som trigget alvorlig depresjon som endte i første skillsmisse.
Men et par år senere fant jeg kjærligheten. Min livs kjærlighet. Vakker dame, omtenksom, hyggelig, ler av vitsene mine, alt fungerte i mange år. Hun var veldig skarp når man har uhell, frex søle melk på parketten, men det fungerte. Vi bygde oss opp, kjøpte hus, bil og etter 7 år fikk vi et vakkert barn. 4 år etter det, tvillinger.
Derfra begynte det å gå nedover. Aldri mer hverandre, få situasjoner hvor vi kunne se film eller serier, gå tur osv. En traume med barneværnet hjalp absolutt ikke. Barneværnet var fantastisk, barnehagen tapte saken senere og fikk en kraftig reprimande.
Etter dette begynte hun å bli mer og mer aggressiv mot meg. Når jeg gjorde noe galt eller tok ei pils hun ikke hadde godkjent, ble det tredjegradsforhør med en gang.
Historien er lengre og om noen har lyst, kan jeg gå mer i detalj. Men nå greier jeg ikke mer. Jeg har ikke mer å kjempe med, hun vil nå bo på separate rom, ikke ha sex, ikke være sammen, ikke samme ferier, ingenting. Og ikke vil hun skilles heller - fordi jeg vil selvfølgelig ha omtrent halvparten av de store eiendelene som eiendom, sparing/investering og da får hun jo mindre (selv om hun greier seg fint med det hun får).
Jeg greier rett og slett ikke mer. Kan ikke se inn i ansiktet på den jeg elsker og se tomheten når man har blitt “friendzoned” siste par årene etter 15 års ekteskap.
Det har ledet tankene tilbake til livet, en fantastisk oppvekst med utrolige foreldre og søsken. Traumer og depresjon, og nå rett tilbake.
Jeg skriver her fordi jeg stakk innom en viss side og leste, vel, nesten alt om dem i detalj, hvordan og hva som skal til… kvalifiserer visstnok ikke til å dra til Sveits, og liker ikke tankene jeg har i hodet i dag… Second chance wasted