Først og fremst vil jeg kondolere til 17 år gamle deg, og for de 12 påfølgende årene der du har kjent på et savn.
Det er et noen ting jeg gjerne vil dele min mening om til deg.
Det første er at når det kommer til klisjéer, så er de jo klisjéer av en grunn. Det var en stor livsendring som hendte deg når du var 17, og det har hatt styring på livet ditt siden.
Det andre er at du har all rett til å klage for at livet ditt har tatt den retningen det har tatt. Det var ikke rettferdig at du skulle måtte oppleve det å miste en tydelig viktig rollefigur i en alder av 17. Du har identifisert at det var der veien delte seg, og at det i tiden etter det har vært vanskelig å finne en vei som kan være sunnere for deg.
Jeg har selv opplevd mye gjennom livet mitt. Jeg er en del eldre enn deg, og kan si med stor sikkerhet at det er absolutt ikke for sent å snu på ting.
For min egen del var jeg 40 år gammel når livet mitt begynte å snu til det bedre, og med det jeg har opplevd av endringer og vekst så langt - så hadde det ikke betydd noe om jeg hadde vært 50 eller 60 heller. Det hadde vært verdt det uansett.
Du ser, i likhet med deg så vokste jeg opp uten bestemte rollemodeller. Ingen til å lære fra om hvordan en møter verden på en sunn måte, eller hvordan man tar vare på seg selv. Du nevner at du er heldig som har familie som stiller opp når de spør, og det er kjempeflott. Men kunne det vært annerledes for deg om de hadde stilt opp for deg uten at du hadde spurt, når du var yngre for eksempel?
Med det sagt, så håper jeg du verdsetter de som vil stillle opp for deg. Jeg stod helt alene om mine utfordringer i mange, mange år, og ville gitt mye for å hatt famile, venner og en jobb som viser omtanke. Det ville jeg fremdeles gitt mye for. Og en annen klisjé som er veldig sann, er at du vet ikke hvor godt du har det før du har mistet det.
Det kan være fryktelig komplisert og nyansert med slike ting som dette, men én ting som ikke er å komme foruten er at ansvaret ligger i bunn og grunn på deg selv. Det betyr ikke at du skal måtte finne svarene og måtte ordne alt selv, men det betyr at du må ta det første steget for å kunne gi deg selv muligheten for et sunnere og bedre liv.
Det betyr også at en ofte må gi slipp på ting som man har støttet seg på i lengre tid, som for eksempel det å bryte mønsteret med jobb - rus - søv - repeat. Dette kan i seg selv være kjempeskummelt siden det er den syklusen du er bevisst og trygg på. Og det er dét du kommer til å måtte utfordre ved å ta det første skrittet.
Bort fra det som er kjent og trygt for deg, fordi det er jo veldig innlysende at det ikke er sunt for deg - er du ikke enig?
Nå har du muligheten til å bli den rollemodellen for deg selv som du mistet for 12 år siden. Du kan fylle den rollen som far din ikke lenger kan, og på den måten hedre ham og det du savner med ham på beste måte - å leve et godt liv. Jeg kan veldig godt tenke meg at det er det han ville ha ønsket for deg.
Det vil ikke bli lett, og jeg vet veldig godt at man må starte om igjen mange ganger. Der er det nok en passende klisjé å sette inn. Det er ikke hvor mange ganger man blir slått ned, men hvor mange ganger man reiser seg opp som gjør en sterkere. Jeg har kjent mang en ganger hvor sant det er. Dersom noe ikke virket, vel, da prøver vi igjen med noe annet. Slik har jeg jobbet i noen år nå med gode resultater.
Mine anbefalinger er alltid basert på mine egne erfaringer, så alt dette er jo bare ut fra min egen erfaring og opplevelser. Og om jeg var deg, så ville jeg startet med en time hos fastlegen hvor du kan legge frem historien din og utfordringene du opplever i hverdagen. Derfra kan du forhåpentligvis bli henvist videre for utredning og videre hjelp.
Mitt tips til deg i et slikt møte er å være så åpen og ærlig som du kan, ikke kreve noe og være ydmyk.
Det trenger ikke være så stort heller å ta det første skrittet. Det kan være det å bestille en time hos legen sin, og sørge for å møte opp. That’s it. Det burde ikke være en så uoverkommelig tanke kanskje?
Men du må jo på et nivå ha et ønske om å utfordre tilstanden din slik den er nå, og det håper jeg du kan finne.
Jeg har veldig stor tro på at du kan bli en kjempegod rollemodell for noen, fordi du selv manglet den viktige delen i store deler av ditt liv. Det er det som er mitt mål for de menneskene jeg har rundt meg nå, å kunne gi dem det jeg selv aldri hadde tilgang til - å dele det jeg kan av erfaring som de kan bære nytte av. Å være den rollemodellen jeg selv ikke hadde i alle de viktige årene.
Jeg heier på deg!