Savn sent i livet

Etter å ha levd med en partner - vel egentlig to - side slutten av 80-tallet, ble jeg plutselig enslig for et par år siden.
Hva savner jeg mest?

  • å ha noen å sove ved siden av
  • å ha noen å våkne sammen med
  • å ha noen å gi en god-morgen-klem
  • å ha noen å lage en god middag til
  • å ha noen å spør “Har du hatt en fin dag?”
  • å ha noen å sløve foran tv-en sammen med
  • å ha noen å gi god-natta-klem, og legges seg for å sove sammen med

Å ha noen å ha sex med??? Kommer knapt nok med på listen i det hele tatt.

Finne noen ny? Helt umulig med et sønderknust selvbilde… En vond skilsmisse kan være verre, langt verre, enn et dødsfall. Den som dør, gjør det som oftest ikke med vilje, ihvertfall.

Har det på samme måte. Trist fremtid

Jeg tenker at det du da må og kan begynne med, er å prøve å finne en måte å bearbeide skilsmissen på. Det høres ut som er veldig vond opplevelse, og at du trenger å få tilbake deg selv igjen. Det er veldig vondt når noen får en til å føle at det er en det er noe galt med. Men om det ikke lenger fungerte i mellom dere, så er det jo slikt som skjer? Det må jo ha fungert lenge, ettersom du har hatt en partner, eller to, så lenge? Går det an å huske noe av det har vært bra og som har gått bra før det skar seg?

Hva er det partneren din har gjort som har fått selvbildet ditt knust?

Jeg syns det er veldig trist hvis du for resten av livet skal tenke dårlig om deg selv og ikke tro at du kan finne noen andre å være med, pga. skilsmissen.

Det vil ta mange A4 sider å skrive svar på det du spør om.
2 partnere. Hun første var jeg sammen/gift med bare 3-4 år. Vi var unge, umodne drittunger - og det er vi hjertens enige i.
Siste forhold: 30 år.
Bare for å nevne en ting: veldig mange år med gaslighting fra både henne og familien hennes. Intensjonelt? Ikke godt å si. Mer og mer skurring i forholdet- De siste par årene ble det mer og mer tydelig at veldig mye mer enn jeg trodde skyltes henne. Når det en dag ble klart at hun ikke lenger kunne skylde alt på meg, så var det brått og ubetinget slutt. For meg var denne innsikten et godt utgangspunkt til å søke hjelp. Med alle (eller mange) brikker på bordet, kunne det kanskje være mulig å finne en løsning. Men, dette var helt uaktuelt for henne.

Fungert lenge? Ja, jeg trodde det fungerte - men det var kanskje vel så mye pga. av en oppvekst med mishandling og omsorgssvikt. Man stiller ikke så store krav til hva som er “bra”, da. Det hører med til historien at jeg har slitt med depresjon (moderat til alvorlig) siden ca. 1975.

Nå sitter jeg alene. Helt uten venner. Eneste familie er barna mine, og de skal man jo ikke bruke som psykososiale støtter. I forskjellige grad har de ikke det helt supert de heller. En marginal økonomi. Jeg har idag så liten tro på meg selv, at jeg ikke engang tør å skaffe meg en hund (som er de beste skapningene jeg vet om)

Jeg har ikke krefter til å lete etter nye venner, nye miljøer. Jeg har ikke tillit nok til å slippe folk inn på meg. Kanskje det ville blitt annerledes med hjelp fra DPS, eller lignende. Men, DPS sin melding er helt klart og tydlig at de ikke kan hjelpe meg, og ikke kan prioritere meg.

Tja, dette var bare litt…

Hva med å adoptere en hund fra dyrebeskyttelsen? Hunden vil garantert ha det bedre hos deg enn der… ❤️

Vurderer det stadig vekk. Siste jeg skaffet meg hund, sånn for ett år siden, måtte jeg levere henne tilbake fordi jeg bekymret helsa av meg. Overbevist om at å gi en hund et godt liv - alene - det var en umulig oppgave. Typisk resultat av gaslighting.

En annen side av saken er at jeg vet ikke hvor mange år jeg orker å leve, så jeg vil ikke etterlate meg en enkehund

Kanskje det ikke er tiden nå, men kanskje senere. ❤️

Jeg håper og tror du finner tilbake til deg selv med tiden, selv om det sikkert er en annen versjon av deg selv. Gaslighting rokker ikke bare med realitetsoppfatningen vår, men visker oss gradvis ut, visker ut vår oppfatning av oss selv og av omverdenen. Jeg stod i det i 10 år, du har stått i det enda lengre.

Har du noen rundt deg du stoler på? Noen du kan være deg selv med, på godt og vondt?

Nei. Jeg har ingen.

Det var dessverre slik jeg forstod dine forrige meldinger. Det er tøft. Skulle ønske du hadde noen, alle fortjener å ha noen. Men jeg skjønner at det koster å etablere nye relasjoner. Har du noen gamle relasjoner du kan investere i? Kolleger? Tidligere venner? En hobby, interesse eller aktivitet du kan starte med? Det bor garantert noe bra i deg som andre kan ha glede av. ❤️

Ja, jeg hadde hobbier. Hobbier som jeg gjerne skulle fortsatt hatt, men det er blitt sånn at uten noen å dele tid og gleder med, har dessverre også mine hobbier blitt meningsløse.

Tidligere venner? Det er mer enn 25 år siden jeg hadde venner utenfor min eks-kones omgangskrets. Jeg har gjort en 3-4 forsøk på å ta kontakt med venner fra tidligere enn det, men det har stort sett vært mislykket. Stort sett? Egentlig, helt mislykket. Folk har enten ikke interesse av, eller plass til, å slippe meg inn i tilværelsen deres. Jeg føler også at jeg blir en belastning, for jeg ender jo før eller siden å snakke om hva jeg sliter med, og hva jeg har vært gjennom.

Jeg har litt kontakt med noen få nett-venner. Men det blir så langt fra det samme, og har liten eller ingen innvirkning på de savnene jeg føler, eller på den ensomheten som jeg lever i.

Hvilke hobbyer er det? Kanskje du kan ta de opp igjen og på sikt dele interessen med andre. Kanskje finnes det en gruppe du kan delta i? Om du ikke finner glede i det nå kan det hende gleden sniker seg innpå deg med tiden… Noen ganger må vi bare handle, gjøre noe, og så endres følelsene og tankene etterhvert.

Kanskje tiden ikke er moden enda for å ta opp gamle bekjentskap. Kanskje finne nettvenner sim bor i nærheten? Så kan dere møtes etterhvert? Felles utgangspunkt kan ofte være solid grunn fir gode vennskap.

Du virker både oppegående, reflektert og god. Jeg tror og håper du en gang kommer deg videre fra der du er og at livet blir godt igjen. Det tar bare tid og er en lang og slitsom vei å gå. Men gå den likevel. Begynn med små steg, små mål, små endringer. Som å si noe fint om deg selv til deg selv hver dag. Du tror kanskje ikke på det i begynnelsen, men det vil nå deg på sikt.

Skulle ønske du hadde noen rundt deg som så deg og lot deg kjenne at du er fin som du er, med alt du bærer på. ❤️

ja, det skulle jeg også ønske.
Jeg tror også at når jeg først får anledning til å komme innpå folk - folk som ikke har noe imot at andre har en del bagasje - så kan folk synes at jeg er OK.

Klart man må gjøre litt innsats. Men innsats krever ihvertfall litt overskudd. Litt holdepunkter. Jeg sammenligner meg selv med en klartevegg der alle festepunktene er nedslitt.

Når alt er sagt, så er jeg ikke en bare enkel person å ha med å gjøre - jeg har mine nykker og særegeneheter. Hvem har ikke det etter i en alder på 60 år. Men, jeg har også mange gode sider, tror jeg. Sider som jeg må komme innpå folk for å få vist.

Jeg har ofte prøvd å finne mulighet for å få “foten innenfor døren” til stadighet, men uten hell. Noen ganger pga. meg selv (jeg er nok blitt en snodig skrue med årene), og andre ganger pga. andre. Det tapper uansett på krefter og på motivasjon.

Selv om savnet, som jeg innledet med, er stort og inderlig, er det stagnasjonen og frykten som vinner. Jeg håper det snart går over, på den ene eller den andre måten - kanskje helst på den måten som vi helst ikke får skrive om her på sidetmedord. Men, motet mangler også der.

Hobbiene er nok veldig mye 1-persons-hobbier. Gitt min livshistorikk har det nødvendigvis blitt sånn. Lese bøker, lytte til musikk, osv. Da kommer jeg fort tilbake til min eks (som selvsagt ikke har skyld i ett og alt): Når vi kom sammen var dette interesser vi delte - ja det og fantastisk sex, selvsagt - etterhvert som jeg ble mer og mer avhengig av henne, droppet hun absolutt alt av fellesinteresser - unntatt hund. Det resulterte i 1) at jeg sank dypere inn i depresjonen, og 2) at hun fikk mer og mer makt.

Takk for ditt engasjement.

Dette var/er superslitsomt, så jeg tar en pause en dag eller to før jeg responderer på flere svar.

Hei.

Hvor gammel er du? Uansett er du altfor ung til å gi opp alt. Finnes det ingen tilbud der du bor. Jeg tenker på bibliotek, organisasjoner, DNT for eksempel. Jeg synes det er merkelig at du ikke får noen hjelp fra helsetjenester da du har hatt moderat/alvorlig depresjon siden 1975. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med fastlegen din. Du har rett på hjelp. Lykke til!

Uten å si nøyaktig, la oss si jeg er mellom 60 og 65.
Jeg har fått mye hjelp - der jeg bodde før (sammen med eksen). Jeg har vært gjennom veldig mye terapi og medikamenter. Til og med lithium og ECT. Det eneste jeg ikke har fått tilgang til er ketamin-behandling. Men for å få det må man jo bo enten i Oslo eller i Østfold.
Ting har ikke hjulpe, antakelig mest fordi gikk hver gang dro hjem fra terapi, og rett hjem til fortsatt gaslighting. Dette var noe vi (fastlegen min og jeg ) ikke oppdaget før etter skilsmissen og at jeg flyttet langt vekk (tilbake til der jeg vokste opp). Det “morsomme” er at all dokumentasjon på det jeg ble utsatt for når jeg var barn, er regelrett brent opp, og de fleste vitner som var voksne den gang er døde.
På 70-, 80- og tildels 90-tallet fantes det ikke tilbud.
Nå, derimot sitter jeg med en ny, og påtvunget, fastlege som ikke evner å håndtere pasienter med langt, mentalt “rulleblad”, og et DPS som kaster i hendene i været og sier at de kan ikke hjelpe. Det eneste de kan tilby er det jeg vil kalle en “støttekontakt”. Selv om jeg opplever akkurat det som en smule stigmatiseriende, ville det nok kanskje kunne hatt noe for seg dersom DPS/kommunen hadde gjort en innsats for å finne “riktig” person. Men, både fra DPS der jeg bor nå, or fra DPS der jeg bodde med eksen, har jeg fått klare hint om at jeg ikke tilhører en prioritert gruppe. Middelaldrene menn kommer langt bak i køen etter f.eks. ungdom som sliter.
Så nå sitter jeg med en fastlege (som jeg ikke blir kvitt med det første), og et uinteressert DPS. Prøver å holde meg selv på beina med medisiner (opioider, sovemedisiner, etc.)
Sånn ting er nå, er ting bare blæh, og motivasjonen for å eksisterer svinner hen, mer og mer.

Opioider og sovemedisin er greit å ty til som en nødløsning, men hjelper deg nok ikke på sikt. Du må få deg en ny fastlege som hører på deg. Alle behandlere er ikke like håpløse. Selv har jeg hatt kontakt med psykiatrien i snart 12 år og det har reddet livet mitt. Jeg opplevde også en stygg skilsmisse for ca syv år siden. Opplevde at jeg fikk god hjelp både fra familievernkontor og DPS.
Har også dårlige opplevelser med personer både innen psykiatrien og NAV. Det er dessverre ikke alle som behandler psykisk syke med respekt, dette gjelder både innen helsevesen og på det private plan. Jeg håper inderlig at du prøver å få mer hjelp. Er det ikke en eneste person du kan kontakte?
Her jeg bor finnes det noe som heter Fontenehus og Psykiatrialliansen. Frivillige organisasjoner som Mental helse, Bipolarforeningen finnes også mange steder. Hjelpetelefoner går det også an å ringe når det ser som mørkest ut. Jeg ønsker deg alt godt :)

Jobber med saken når det gjelder fastlege. 2-3 års ventetid

Takk for praten, støtten og de gode ønskene.

Jeg vil bare kaste meg inn i det at du virker reflektert og at du har mye å komme meg, og at det går fint her for folk å snakke med deg.

Jeg skjønner at det ikke var et bra forhold du var inn i, men nå som du er ute av det, så har du muligheten til å bygge deg opp igjen, selv om jeg forstår at det virker veldig hardt for deg og at du føler du ikke har noen å støtte deg til.

For meg har det å lære om traumer og lære meg teknikker om hvordan jeg skal greie å kjenne mer på gode ting, og greie å stå mer i vonde følelser, vært veldig viktig for meg og hjulpet meg. Og om mindfulness og medfølelse. Du trenger ikke noen andre for å kunne lære eller drive med det. Det reddet meg, føler jeg, å finne ut om det. At det handler om å finne små gleder, begynne i det små, og prøve å jobbe seg oppover, istedenfor å løse det store og vonde - som jeg trodde først at jeg skulle måtte, og kastet bort 20 år på å prøve på. Og det fine er at alle disse små gledene og sånn, er ting man kan gi seg selv, man trenger ikke andre for å gjøre det.

Jeg kan ikke love at man får alt man ønsker og lengter etter på den måten, jeg er ikke helt der selv ennå, men jeg har stadig fått det bedre og bedre, og jeg har fått mer og mer ting jeg ønska meg. Blant annet har jeg i høst igjen greid å begynne på den aktivitet med andre, som jeg ikke hadde gjort på 20 år, som jeg hadde blitt skremt bort pga. noen veldig dårlige opplevelser, folk som behandla meg dårlig, jeg som ikke visste hvordan jeg skulle gjøre ting, og som fikk meg til å tenke så fryktelig dårlig om meg selv. Så jeg vet det går an. Men jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg da hva jeg trengte, at jeg for 20 år siden hadde lært om traumer og dette med mindfulness og medfølelse. Og dette prøver jeg å gi videre til andre, slik at dere/de forhåpentligvis ikke skal trenge måtte lete i mange år for å finne noe som hjelper.

Om det bare hjelper litt, så hjelper det.

Kanskje du kan ha som ønske at du skal føle deg trygg nok på at du kan ta vare på en hund? At det kan være et sted for deg å begynne? Jeg forstår det hvis du ikke føler deg der ennå, men det et overkommelig mål tenker jeg, noe å bygge deg selv opp mot.

Jeg hadde en del på hjertet, og jeg håper ikke det blir for slitsomt å lese. Gjør gode ting for deg selv :) Unn deg noe godt, og gode pauser fra disse tankene. Jeg syns du egentlig er på en bra vei mot å prøve å finne noe som kan hjelpe, selv om du har opplevd at det er ting som ikke hjelper, men du tar ikke skylda selv for det, du forstår at det er andre som ikke er de “riktige” for deg, og det syns jeg er et veldig bra tegn. Og slik du skriver her, at folk blir engasjert i en samtale med deg. Det er også er godt tegn. Selv om du kanskje ikke føler det slik, så virker det som du har en god del egne ressurser som jeg håper du vil fortsette å bruke til å prøve å få det bedre selv.

Psykologen min prøvde å få meg til å huske gode ting med det å være alene - å se det. Er det ting du kan kjenne på er bedre nå enn da du var i det forholdet som tydeligvis ikke var bra for deg?

Jeg ønsker deg mest mulig godt:)

Takker for alle innspill.

Jeg tar en pause nå. Mye å prosessere og tenke på…

Det høres veldig lurt ut :) En må ikke være for mye på dette forumet heller :) Det viktigste er å tenke på en selv og ta vare på en selv, og huske at det er en lang prosess, men det kan være mye fint, selv om det også kan være mye dritt, på veien.

Lykke til!

Vi har alle våre nykker og særegenheter. 😉

Det finnes mange gode lesesirkler, har du vurdert det? Kjenner flere som møtes en gang i måneden for å diskutere den siste boka de har lest, enten i private grupper eller i regi av bibliotek eller liknende.