Min sønn er voksen men gleder seg som en unge til nyttårsaften men denne ble den verste for han. Kvelden før blir hans beste venn, pusen Tinka, dårlig. Hun er syk, det vet vi for hun har trøbbel med nyrene. Vi har holdt det i sjakk med noe hun har fått
av dyrlegen og dette har hun fått morgen og kveld over noen måneder siden dette kom på i sommer. Hun var ute den dagen hun ble dårlig, småløp over verandaen og opp og ned trappen så noe må ha sviktet fort inni den lille kroppen. Hun skiftet liggestillig noen ganger og han la seg ved siden av henne og holdt henne i poten og strøk henne til det var over, vi kunne jo ikje gjøre noe for å stoppe noe og det er vondt nok det. Hun har vært barnet hans i 15 og et halvt år og var godt tatt vare på. Han var både mamma og pappa og bestevenn for henne, de hadde et eget bånd de to. Nå siter vi igjen med to av ungene hennes men de er ikje unge lenger de heller, de har blitt 11 og et halvt så når skjer det noe igjen? Vi har mistet noen før men ingen kan måle seg med Tinka for han, hun var et medlem av familien og savnet er enormt. Han ba oss gjemme bilnøkkelen hans så han ikje skulle gjøre noe dumt. Vi gjemte den men han vet hun var syk og at det nok var hennes siste jul men vi var ikje forberedt på at hun ikje skulle bli med inn i det nye året. Redd for hvordan det kommer til å gå.Han sa han bare var glad det gikk tålig fort selv om de lå på gulvet hele natten sammen, tror ikje hun hadde det vondt, virket ikje sånn, hun var rolig. Ille når hun fikk kramper på slutten men det er vel normalt så det var ille men hun var stille hele tiden og lå med åpne rolige øyne så hun kjente han var der. Han var glad det gikk tålig fort og virket som om hun ikje hadde det vondt eller var redd og at hun ikje var alene men at han var der. At han var hennes trygge favn viste hun tydelig når hun fikk ungene sine, den første ble født oppå han da hun krøp under dynen hans og la seg på ham når hun skulle føde. De velger seg en trygg plass og hos han var det tryggeste hun visste. Det er tomt her nå for hennes daglige rutiner som mangler , og vi er redde for hvordan han kommer til å reagere på sikt, han sliter nok som han gjør siden han har Aspergers syndrom i tillegg. Han prøver å tenke på andre ting innimellom å se på bildene av henne på mobilen, han har tatt vare på litt av pelsen hennes i et lite glass og hun fikk med seg to av teppene sine men han har beholdt 2 andre hun hadde mye av pelsen sin på. Nå ligger hun sammen med sin mamma, søsken og mormor. Vi fikk en for mange år siden og hun var av den familien men de vi har igjen nå kan ikje få noen så nå stopper det treet. Hun har fått et langt og godt liv, var inne hver natt, sjeldent ute om natta for når hun ble sluppet ut på kvelden så kom han og slapp henne inn når vi la oss, det var sånn det skulle være, hans pus skulle ikje være ute om natta selv om andre var det. Vi begynte og å ta henne inn når det ble kveld, så vi henne ikje så var det å rope til hun kom. Da hun var liten og de første årene så var det en liten rangle hun likte lyden av så om vi ikje så henne ristet vi på den og hun kom som et lyn. Tinka har satt et enormt stor avtrykk hos oss så savnet er ubeskrivelig og vi håper bare han kommer seg videre uten henne men ser med redsel til tiden kommer når hennes lille pusedatter går samme vei, sønnen hennes har han ikje samme forhold til men han er så dyrekjær at det er skummelt nesten, han sliter veldig når han ikje kan hjelpe dem mer.
Jeg håper du nå greier å være der for sønnen din, hvis han trenger trøst i sorgen over tapet av katten sin. Tap er en del av livet, og da er det så veldig godt med omsorg og støtte fra folk rundt seg, og en bra erfaring å kunne få når man ser at man kan komme seg videre fra den. Dere har fått mange år med denne katten, og det er sikkert mange gode minner dere kan dele og minnes.