For noen er dette sikkert bare teit men for meg så er dette viktig. Jeg har en voksen sønn som da han var 12 og fikk en liten kattunge som er som ungen hans, de to er veldig glade i hverandre og hun visste alltid når han kom hjem fra skolen for da løp hun til vinduet og satt der til hun så han komme hjem og møtte han i trappen da han kom inn, de har et veldig spesielt bånd de to. Nå er pus blitt 15 år og vi fikk nettopp vite etter en tur til dyrlegen at hun desverre har fått nyretrøbbel som ikje kan kureres og han sliter veldig, vi tar oss en kjøretur på kveldene for å prøve å koble ut men dette kommer bare til å bli verre ettersom hun blir verre og han sier han sa igår at han ville ikje våkne selv heller, sa han ikje måtte si sånn og da sa han at han kunne gå i koma en måned iallefall forå få det litt på avstand. Han tenker på dette fra han våkner til han sovner og han sliter veldig med hodeverk pga tankene og det blir jo selvfølgelg tøfft for oss alle her fremover for hun er jo et lite familiemedlem som har vært her så lenge. Han har bært på henne siden før hun åpnet øynene og er vant med å sitte på skuldrene hans som om hun var en papegøye, jobber han i garasjen så kommer hun inn til ham og blir der. Før vi fikk tak i bur til henne og hun måtte bli med i bilen så var fanget hans den tryfggeste plassen og det var også i armkroken hans hun valgte å få ungene sine for 11 år siden så det sier litt om båndet mellom dem, han er hennes beste venn og hun er hans. Noen som har gode råd for hva jeg kan si og gjøre for han nå? Vondt nok å skrive dette her for dette kommer til å bli en tøff tid fremover for vi aner ikje hvor mye lenger vi har henne i hus
Det kan høres ut som at han ikke har hatt så mye erfaring med døden. I så fall tror jeg du bare må tenke at før eller siden så må den erfaringen komme, og at du heller må gjøre det som holder deg selv sterkest mulig. Bare lytte og forstå.
Det har han erfaring med etter å ha mistet sin første katt som bare ble 2 år og en til for 3 år siden. Han har i tillegg mistet sine 3 besteforeldre , 2 av dem i løpet av 3 år. Han er en med utrolig mye følelser og han har i tillegg ingen venner , han blir bare brukt som sjåfør når noen trenger det og han er skuffet over at folk ikje inviterer ham lenger som noen gjorde før men blir fort sånn når de fleste av dem har fått seg egne familier og da tenker at de kan bruke ham til det de trenger uten å tenke at en fest og samling nå er på samme måten som før for de har jo ikje med seg ungene på det selvfølgelig. Det er meg han spør nå når han sliter om vi kan ta en kjøretur på kveldene for han synes det hjelper litt å ut litt når det er mørkt og det hjelper meg og litt for må jo ærlig innrømme at det blir tøft den dagen pus drar men når hun har vært endel av familien i over 15 år så tenker man jo at de skal fortsette med det
Dette forklarte mye. Jeg vet ikke hvilke ord som kan hjelpe han akkurat nå. Jeg vet bare at livet fortsetter og at man lærer nye måter å gjøre seg mentalt sterkere på. Det er ofte nådeløst.