Og som får daglige dryss av salt. De sårene som skaper store problemer for livet er ikke alltid de dypeste. Det er det at de alltid er der, hver eneste dag. Du slipper ikke unna. Følelsen av å ville rømme vekk fra livet er til tider overveldende. Bare for å slippe det jævla naget som er der hver eneste dag.
Kjenner meg igjen i dette. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne rømme til fjells, bo i ei stusslig hytte og leve på vassgraut til den første mangelsykdommen tok meg.
Uff, hørtes ut som en ukoselig måte å dø på.
Du skriver en del her nå, og det er lett å begynne å lure på hvilken situasjon du står i og hva du baler med. Man blir nysgjerrig, på samme tid som det kan være svært private ting du står i, og en har jo respekt for om en ikke ønsker å si så mye om det.
Jeg har lært at det kommer ikke nødvendigvis så mye ut av å dele spesifikke ting. Jeg har gjort det mye. Har vært her mye. Er det noe bestemt som gjør deg nysgjerrig?
Jeg vet ikke helt hva som gjør meg nysgjerrig, men ser jo at du virker oppegående, litt på og engasjert, åpen og kan støtte andre. Det er jo gode egenskaper, men ser ikke ut som om det hjelper deg særlig i det du står i.
Er vel ofte fortidens monster som ødelegger for nåtida… Er kanskje det du skriver om… Eller så er det kanskje det at du ønsker noe du ikke har, og ikke klarer å akseptere det. Det skjønner jeg veldig godt egentlig. Er ikke lett å akseptere alt.
Du ser meg bra der. Og det er langt mer interessant for meg, å bli sett uten å prøve så hardt. Det er ikke ofte at det er noe helt konkret og spesielt hjelpsomt jeg tar med meg herifra. En veldig sjelden gang er det et gullkorn, men for det meste ligger verdien i det indirekte. Det å lære mer om å kommunisere med andre, det å lære mer om hvor man har folk.
Jeg klarer ikke engang å forklare ting lenger, men ja jeg ser jo etter ting som er viktige for meg. Jeg ser dem tydelig hver for seg, og så blir alt tåkete når jeg prøver å koble dem sammen og opp mot virkeligheten. Jeg skriver i en annen tråd om at jeg er en «gris», så der har du noe av min konkrete problematikk, haha. Det emnet har en tendens til å endre noens forhenværende sympati.
At du er en gris… haha… Ok. Er vi der igjen… Det vet jeg ikke om jeg kan hjelpe deg med dessverre, og ja… Skjønner om sympatien kan forsvinne litt da… hm… Det er ikke mye å gjøre med det kanskje. Griser skal jo være nesten like smarte som mennesker da… Men det hjelper kanskje ikke det heller… nå igjen…
Angående menn og kvinner… om det var noe du sikta til der… ikke vet jeg helt sikkert… Så syns jeg det er rart at menn ikke er mer gentlemen… Jeg hadde likt det i alle fall… At menn kan være menn, og kvinner kvinner… men dette er kanskje også helt far out…
Jeg er ikke der igjen, jeg var alltid der. Og jeg er helt med på at menn er menn og kvinner er kvinner. Men ja, vi legger detaljene om mine problemer døde
Var ikke meininga å være frekk. Er bare noen som har skrevet veldig mye her om det emnet, og irriterte på seg halve forumet. Handler ikke om deg.
Det var godt mulig meg, siden been there and done that. Jeg har hatt flere brukere. Så frekkheten har godt mulig det rette målet.
Ja,jeg har selv opplevd mye vondt opp igjennom. Jeg har skilte foreldre,mormoren min er syk,den tidligere hunden til meg,moren min og søsteren min er død. Jeg tror jeg holder på å utvikle en spiseforstyrrelse og at jeg har angst og at jeg er deprimert igjen for andre gang. Jeg har gått til psykolog før,men det hjelper bare der å da,det løser ikke problemene mine.
Om sånne sår virkelig skulle gro så måtte det være å vite at mamma og søster møter man igjen. Ja, det er vanskelig å tro på.