Sitter i en situasjon jeg ikke veit hva jeg skal gjøre med..
Når jeg traff samboeren min, var han gift, hadde barn.. Og vi fikk kun ett vennskapforhold..
Vi begge har slitt med rus, så starten av alt var i en boble med alkoholer og andre rusmidler..
Så ble han skilt, å vi startet og henge mer sammen.. Og ting gikk fra det ene til det andre..
Og nå sitter man her 4 år etterpå, rusfrie, fått ett fellesbarn som snart nærmer seg 2..
Samboer har fått 50/50 med den mellomste sønn, og her kommer da det jeg har problemer med..
Jeg og barnemor der, vi er langt ifra på talefot, hun har vel hatt ett hat til meg fra dag en.. Og for meg gjør det ingenting, men..
Problemet møter jeg når samarbeidet ikke er tilstede, for samboer jobber mye, det vil si, den uka dems felles barn er hos oss, er det jeg som står som ansvarlig..
Men når denne gutten ikke har grenser, heller ikke mye regler, så får jeg ett problem..
Gutten gråter seg alltid til så han får vilja si, og dette veit han å utnytte..
Men der står jeg på mitt, nei er ett nei.. For har tross alt en på 2 som skal lære seg at man har regler og grenser for en grunn..
Og jeg møter jo problemet når far er hjemme, fordi da går alt tilbake til at han får det som han vil, og han miste han legger jo merke til dette..
Hva hadde dere gjort i en sånn situasjon?
Hei, jeg har ikke mye erfaring med dette. Og jeg regner med at det er litt av meningen at det ikke alltid skall være enkelt. Men det høres fantastisk ut at dere to fant hverandre, og sammen har funnet frem ut av rus trøbblene.
Jeg ser ikke noen enkel måte å løsne det på. Men kansje det beste ville kansje vert om dere to i samme hushold i vertfall var enige om felles regler for deres hushold?
Så om dere var enige om at nei var mei om det er sagt for eksempel, så har dere i hvertfall den kontrollen innenfor deres vegger, slik at dere kan enklere kansje passe på den på 2?
Jeg regner med at når du har hatt så sterke forhold til noen, at en da automatisk blir tvunget selv til å ta hensyn til andre i et slikt forhold å. Så det kan hende han blir nødt til å følge noen av den andre partens regler på noen måte. Men det kan hende det i vertfall er greit at dere har deres regler innenfor deres husvegger om hvordan dere oppdrar der.
Faren må kansje ta hensyn til flere parter. Men slik jeg har forstått det (for et eksempel på noe litt annet), har også spesielt besteforeldre andre oppdragelsesregler en faktiske foreldre, som strengere eller ikke så streng senge tid når de er på overnatting, barnepass eller lignende. Så hvorfor skall ikke dere kunne ha deres egne regler som dere to har blitt enige om i deres eget hus? Eller når dere passer alle ungene og deres egen sammen?
Er helt enig men er der problemet er.. Siden han mellomste har vært hos mor meste parten av tiden før far fikk samvær 50/50 for snart 2 år siden, så har han mellomste skjønt at gråter han hos mor, da får han det som han vil vist han fortsetter.. Der er det null grensesetting..
Far sliter nok med mye dårlig samvittighet, men han får jo ikke gjort noe med hva som har vært.. Må kunne fokusere framover? Eller tar jeg feil?
Nei det å være en reserve mamma, spesielt i mitt tilfelle så er det vanskelig..
Både far og mor samarbeider ikke sånn veldig bra, far er kun bra nok når hun trenger noe, ellers så er det dritt snakk og tull..
Når ting er for hennes vinning så er hun fornøyd..
Men regler finnes ikke..
Syntes jo ting er drøyt, jeg mener jo at det er ikke normalt at en 7 åring sitter å spiller fra han står opp til han legger seg, vil ikke være med venner i fritiden.. Og bare skal dulte etter Moe og far..
I det siste har 7 åring begynt å juge om meg, så blir koko
Jeg hører du sier det. Og det er helt riktig at en bør fokusere framover. Jeg regner også med at innerst inne, så vil nok han også fokusere framover (kanskje han heller ikke ser det selv eller vet hvordan), det er også mest sannsynlig mye bedre for hann.
Men det å gå videre med noe kan ofte vere svert vanskelig, og spesielt om du har noe som konstant linker deg tilbake til det du prøver å gå videre fra. Jeg tror du der må vere tålmodig, men også prøve å dra han litt videre. Vere litt bestemt kansje å trekke han med deg.
Jeg er litt usikker på det siste der med å dra med seg og hvordan, men jeg ser for meg noe sånt.
For det siste tror jeg at faren egentlig må vere med på å lage felles oppdragelses regler for dere to. De reglene dere har, skall ikke mor fra et annet sted kunne bestemme noe over. Han må kansje innse at innenfor deres husvegger, og når det er dere som passer ungen så har ikke mor fra annen side noe hunn skulle sagt.
Så jeg tror faren må vere mer bestemt med å legge hu forge fra seg, og bli klarere å bedre på regler dere i mellom i stedet. Han har fortsatt et ansvar over 50/50, men ikke egentlig over mor, vist jeg har skjønt detter riktig, og hun har heller ingenting hun skulle sagt om dette. De valgte å skille seg, eller slå opp, å de har da mye mindre rett på å kreve støtte fra en tidligere partner vil jeg tro.
Så det med at 50/50 nå lyver om deg. Jeg ville tro at faren skulle kunne se deg litt mer for hvem du er og kjenner deg. Men jeg regner også med at han har det veldig tøft å ballansere sitt eget liv mellom så mange parter, og ser da kanskje ikke så enkelt alt nert seg.
Men vis 50/50 blir et stort problem for deg med å lyve, som hørest ganske fælt ut i dette, så hørest det nesten ut som du trenger et avbrekk fra 50/50?
Ta med deg 2 åringen, å få et lite avbrekk, og så kan det hende far innser at han må bli flinkere til å vere strengere?
Og det med spilling fra morgen til kveld, er ikke så unormalt som du tror kanskje 😅. Jeg husker selv at jeg spilte mye før. Det var nok ikke bra nei, men jeg tror ikke det er uvanlig. Men jeg utviklet meg bra i engelsk på egen hånd på grunn av spillingen min (jeg sier ikke det fungerer slik for alle spill). Og til tross for mye spilling, går jeg nå på NTNU og studerer kybernetikk, som en a de vanskeligste studiene der har (har jeg hørt), så ta det ikke alt for tungt om du taper på det av og til og ikke får ungene vekk fra skjermene. Men ja jeg også hadde en far og mor som irriterte seg over spillingen min. Så det er kanskje også takket være dem at det ble noe bra ut av meg.
Hei, husk på og snakke med mannen din om hva som er problemet, om barnet så har fri oppdragelse hos mor så får dere ikke gjort noe med det, men du og mannen må sette grenser i huset deres! Dette er viktig! Jeg vokste opp med strengere regler enn de aller fleste jeg er bare 28 men ser forskjell på andre på min alder da jeg var yngre. Jeg har i ettertid alltid hatt et sterkt nesten tvangstanke om folkeskikk at man skal oppføre seg! Aldri la barnet bestemme, sett regler og overhold straffen som du gir. Ikke si «om ikke du tar ut av oppvaskmaskinen nå så får du ikke spille på ipad etterpå og dermed lar han dpille for og slippe klaging» da må du fjerne ipadden fra hans tilgjengelighet. Jeg er ikke far selv men var voksen da mine søsken ble født så har fått med meg mye erfaring fra mine strenge foreldre og til de som lar barna få det som de vil.. men prat med samboer og si at dette ikke er aktuelt, dette går ikke, så dere må finne løsning på problemene;) mvh Mann 28. tro meg, barn må ha det strengt og få omsorg samtidig! Du har helt rett!