Har oppstått en situasjon her nå. Eller den har egentlig pågått i ørtogførti år, men blusset opp igjen i helgen.
Har to søsken. Søsken1 og Søsken2. Søsken2 og jeg er supernære. Kanskje for nære. Søsken1 havner litt utenfor. Det er det mest relevante bakteppet i forhold til denne situasjonen, tror nå jeg i alle fall. I tillegg er det greit å vite at både Søsken1 og 2 har vært hjemme en liten stund på sommerferie/sommerjobb.
I alder spenner vi fra tidlig tjueårene til tidlig tredveårene, vel å merke.
Så, to dager etter Søsken1 kom hjem, oppsto det en situasjon hvor Søsken2 følte de måtte si i fra til Søsken1 om at de gjorde noe dumt eller feil med hunden min. Husker ikke helt detaljert hva som ble sagt eller hvordan det ble sagt, men det endte opp med at Søsken1 sa noe i den dur at “jeg vil ikke ha folk som snakker slik til meg i livet mitt” og nå har Søsken1 kuttet kontakt med Søsken2.
Det ble også veldig rar stemning mellom Søsken1 og meg av en eller annen grunn. Jeg forsøkte å ta litt kontakt samme kveld og dagen etter, men fikk ikke noe svar på meldinger, og da vi møttes i forbindelse med at resten av familien skulle møtes, spurte jeg om de var sur på meg, og de svarte “Nei jeg er ikke sur. Vil ikke snakke om det.” og de var åpenbart ikke blid på meg for å si det sånn. Og samma det, det er greit. Søsken1 hadde det åpenbart ikke noe bra.
Det er bare så komplisert syns jeg. Fordi jeg vet at Søsken2 kan være veldig krass og streng og ufin til tider. Vedkommende snakker på samme måte til meg ukentlig og da krangler vi litt også er vi ferdige. Men for Søsken1 var dette grunn nok til å kutte kontakten. Er også relevant å vite at Søsken1 har kuttet kontakten med den andre forelderen vår opptil flere ganger, de har gått i familieterapi uten suksess og hver gang de møtes eksploderer det og Søsken1 vil kutte kontakten.
Skinner kanskje gjennom at jeg syns Søsken1 overreagerte i denne situasjonen. Men jeg vil fremdeles at de skal ha det bra. Ideelt sett hadde vi vært en uadskillelig trio hvor alle kom overens, men sånn er det åpenbart ikke. Det jeg har tenkt på i ettertid (mellom overspisingsseansene, som jeg hadde hatt kontroll på en stund helt fremtil nå), er hvordan jeg kan gjøre det bedre nå?
Søsken2 er også familiens scapegoat og det tok ikke lang tid i denne konflikten før alle snudde vedkommende ryggen. Søsken2 ble avinvitert til familiemiddag (noe som gjorde at jeg ikke heller dro fordi man kan da ikke bare avinvitere EN stk på den måten uten en gang å ha snakket med dem selv, bare hørt den andres versjon). Og jeg har alltid vært veldig beskyttende overfor Søsken2, siden vedkommende både er yngst og har blitt behandlet skikkelig dritt opp gjennom tiden. Så vi er stabile og jeg vet jeg aldri kommer til å vende Søsken2 ryggen til tross for vedkommendes ganske mange skavanker hva gjelder hvordan de behandler og snakker til resten av familien.
Syns ikke det er vanskelig å forstå hvorfor både Søsken1 og Søsken2 reagerte som de gjorde. Problemet er egentlig bare veien videre. Jeg vil jo at Søsken1 skal ha det bra og føle seg inkludert og trygg i familien (de hadde nevnt til forelderen vår etter denne situasjonen at de følte de ikke hadde noen familie lenger), men jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre i praksis. Ringe oftere? Besøke mer? Ta insj til at alle tre skal henge mer? Eller bare jeg og Søsken1? Vi har jo ikke noe å prate om og jeg syns personlig at jeg er den eneste som prøver å finne på noe tull å snakke om.
Syns det er leit og trist og har superdårlig samvittighet, samtidig som jeg ikke syns det er så jækla lett å lage en ordentlig relasjon med vedkommende heller.
Jaja, ble dritlangt og rotete, men hvis noen har noen tips så er jeg lutter øre!