Hvordan kutte følelsesmessige bånd til familie?

Følelser og tanker
1

Jeg er nå i 40 årene, og har siden barndommen hatt det hengende over meg at jeg har en separat far fra resten av søskenflokken spredt over hele landet som er 15+ år eldre enn meg. Jeg går ikke til familiestevner og siste gang jeg hadde kontakt med dem var når vår mor døde og alt som hører med måtte håndteres. Enhver diskusjon er aldri rasjonell og ender med at “bare tiden vil vise om han blir som sin far, han minner meg så om X”. En mann jeg aldri kjente fra en alder av 2. Så jeg kommer aldri noen vei med dem og det er på tide at jeg får lov å leve eget liv på egne kår uten å bli urettferdig sammenlignet med noen jeg ikke vet om eller kjenner.

I praksis har jeg jo allerede kuttet kontakten, men nå nylig fikk jeg vite om et treff hvor alle var tilstede, og hadde begynt å prate om meg. Hvor frekk jeg var i en eller annen mail for 10+ år siden som jeg ikke husker, hvor forferdelig jeg var for å ikke ta med unger til slike treff, de trengte jo dem som familie også, og den ene gikk til lengden til å si at hvis de døde trengte jeg ikke møte opp engang.

Når jeg tok i mot denne infoen fra noen som hadde vært på treffet kunne jeg ikke annet enn smile i starten, det var ikke uforventet å høre om dramatikk. Men ettersom det har gått noen dager, veier det tyngre enn jeg hadde trodd. Økt puls på kvelden når jeg skal sove. Urolig søvn. Tungt å stå opp. Tungt å konsentrere meg om ting.

Jeg har avpd/upf og jeg har gått lenge nok i behandling til å kjenne at disse tingene rører sterkt ved roten av problemene mine. Jeg kjenner at jeg har et behov for å bli forstått, men det kommer aldri til å skje. Hvordan kan jeg kvitte meg med det behovet sånn at jeg endelig kan konsentrere meg 100% om egen familie?

2

Sjønner helt hvordan du har det. Jeg vil bare ambefale og drite i dem å la de ha sin meining men du vet sannheten. Ikke la dem snakke deg ned. Bare tenk for deg selv att det er gått å bli kvitt jeg har heller ingen kontakt med min familie når min far døde kom jeg ikke i begravelsen engang. Har ikke vært på grava heller. Og kommer nok ikke til å reise i noen begravelser heller for jeg tenker slikk :jeg kommer ikke i demmes for de kommer ikke i min: bare tenk på det slikk du har det bedre uten og ikke la andre styre over ditt liv

3

Har spurt om å få ringe det største problem-søkenet i dag, uheldigvis også den minst rasjonelle. Bare for å se for siste gang om det går an å ha en normal samtale. Føler jeg ikke kan kutte ting helt uten å ha gitt det en rettferdig nok sjanse.

Har også en teit frykt i meg for at hvis jeg dør før mine søsken, så utsetter jeg egne barn for den samme mentale smerten jeg selv har vært gjennom dersom de kommer på besøk og begynner å prate uten at jeg er der som et skjold. Ikke særlig logikk i det, tror det bare er hjernen som jobber på overtid.