Hei, jeg er en 30 år gammel mann som ønsker litt flere tanker og kanskje innspill rundt en del av mine egne tanker og oppfatninger om situasjoner og div jeg befinner meg i jevnlig med min familie.
Litt om bakteppet: Jeg kommer fra et hjem hvor jeg rett og slett ikke ble tatt vare på, alvorlig neglisjering og jeg ble i stor grad bare overlatt til meg selv store deler av ungdomstiden. Både mor og stefar er psykisk ustabile mens stefar er voldelig i tillegg (har aldri slått meg, men vært ekstremt truende og skadet feks hunden i familien som ble kastet ned en trapp da jeg bare var 12 år). Jeg er som voksen mer bevisst på deres rolle i mitt liv, men jeg blir møtt med stor motstand da jeg ønsker å ta avstand fra de i voksenlivet. De gjennomgår en skilsmisse og jeg blir jevnlig brukt som psykolog av min mor uten tanke på hvordan det får meg til å føle med tanke på bakgrunn osv.
Taktikken de bruker er å prøve å gi meg så dårlig samvittighet at jeg til slutt gir slipp på det som er best for meg og heller tar en for laget og deltar så de kan fortsette å late som at ingenting er galt og leke en familie som er perfekt.
Kjenner jeg trenger å åpne meg og å dele det jeg har av tanker og følelser rundt dette. Kanskje noen har vært i lignende situasjon?
Du skal sette deg selv først. Taktikken deres fungerer bare så lenge du selv blir med på det. Du skylder dem ingenting, så still deg selv spørsmålet om hvorfor du blir med på dette opplegget deres i utgangspunktet?
Evt. kan du sende meg en melding hvis du trenger mer spesifikke råd om hvordan du skal håndtere situasjonen.
Dette høres ikke lett ut! Høres også ut som at det føles vanskelig for mange grunner å si ting rett ut til dem. (Bare å se bort ifra hvis jeg har lest situasjonen din feil). Jeg kan dele noe som har hjulpet meg i litt liknende situasjoner. Kanskje det passer for deg å prøve, kanskje ikke.
Noe som har fungert for meg i møte med familiemedlemmer jeg synes det er vanskelig å si nei til, er bare å slippe masken. Jeg trenger ikke si noen ting. Men se dem i øynene, og ikke legge skjul på det jeg føler i ansiktet. Og holde blikket så lenge jeg føler meg trygg på, kanskje et sekund eller to. Det pleier å skape nok stillhet og rom til at de må ta stilling til øyeblikket, og hva de nettop sa eller gjorde. Det løser ikke alt, men det har hjulpet meg med å redusere hvor lange de overkjørende samtalene jeg ikke burde være med i, varer.
Fra det jeg leser i innlegget ditt, virker det som at foreldrene og stefaren din er vant til å la være å tenke på hvordan det de gjør påvirker deg. For meg har en ærlig og ubehagelig liten stillhet hjulpet meg å butte litt imot, og gjøre familien bittelitt selvbevisst på en måte de ikke kan argumentere seg vekk ifra.
(Det er kanskje litt passivt-aggressivt, men noen ganger må man bare bryte det gamle samtalemønsteret litt, særlig hvis samtalepartneren, som moren din, deler litt hensynsløst. Og man kan alltids snakke mer åpent og tydelig hvis det blir rom for det.)
Dobbel effekt får jeg hvis jeg må avbryte samtalen for å gjøre et eller annet kort tid etter.
Det er en stund siden du la ut innlegget, og jeg håper du har det ok.