Hei. Jeg opplever en intens frykt for å havne/være i en psykose. Jeg føler det går opp og ned i forhold til min sinnstilstand, men i perioder er frykten min ekstremt intens. Jeg føler et slags tvang til å få en 100% bekreftelse på at min oppfattete virkelighet er riktig og objektiv virkelig. De fleste ganger føles det rundt meg virkelig, men det er sekunder og øyeblikk der jeg føler jeg nesten er det eneste bevisste vesenet på jorden. Jeg ville ikke sagt at jeg «tror» på disse følelsene i de konrete øyeblikkene, men jeg opplever dem som ubehagelig. Følelsene gir meg en tvang til å se på mennesker for å innhente det nærmeste man kan komme bekreftelse ifh til denne problemstillingen. Kan noen relatere? Isåfall, vær så snill å vær sensitiv. Jeg er veldig on edge akkurat nå.
Dette er ikke noe å stresse med. Du går gjennom en oppvåkningsprosess som kan være litt overveldende, men det roer seg ned etterhvert.
Hva mener du med oppvåkningsprosses?
Hei!
Er du veldig sliten? Mange baller i luften? Kan høres ut som du beskriver noe som skjer når hjernen blir overbelastet av stress.
Ja, jeg er veldig sliten. Legene sier det er stress. Jeg er bare bekymret for å havne i en dyp solopsistisk tankegang.
Så du er kjent med begrepet solipsisme, men ikke med begrepet oppvåkningsprosess?
Ja, jeg inntar mesteparten av min informasjon på engelsk da, og prøver sterkt å begrense eksponering for slike filosofiske retninger, da jeg vet at dette ikke er produktivt for min hjerne.
Da vil jeg anbefale at du først leser noen norske filosofer, f.eks. Hans Skjervheim. Begynn med essayet “Deltakar og tilskodar”.
Jeg er bare redd for å befinne meg i et dypt hull av umulige å spørsmål å svare på, fordi jeg vet selv at en observerbar bekreftelse er til tider det eneste som kan roe ned min hjerne. Jeg er derfor da litt skeptisk til å bli eksponert for tung filosofi, der nettopp en slik bekreftelse vil være umulig å få.
Så du har allerede lest “Deltakar og tilskodar”, siden du kaller det “tung filosofi”?
(Det er ikke “Objektivismen og studiet av mennesket” jeg har anbefalt deg - enda.)
Dette er forresten helt riktig. Det er den eneste måten, når du først har gjennomskuet dine egne illusjoner.
Hei.
Jeg skjønner det godt om du nå er veldig forsiktig med hvilke inntrykk du skal ta inn. Jeg har også perioder der jeg føler meg sånn litt utenfor virkeligheten og rar og sånn. Det som hjelper meg, er at jeg nå har lært meg å vite om trygge ting - at det er ting jeg vet jeg kan gjøre, eller folk jeg kan ta kontakt med som kan hjelpe meg. Ellers så har det hjulpet med å jobbe med bevisst tilstedeværelse, å fokusere på noe her og nå som ikke føles for overveldende. Jeg vil anbefale deg øvelsene i boka Mindfulness og medfølelse. Du finner dem på denne sida:
https://www.wastlundsalvesen.no/lydfiler/
For meg har det hjulpet å sette på en av dem når alt føles for mye, det å høre på en beroligende stemme hjelper også.
Øvelsene er med vilje korte slik at de ikke skal være for overveldende. Og de kan være fine høre på selv om man ikke får gjort så mye her og nå, men noe fint å jobbe mot.
Opplever akkurat det samme som du beskriver og har det sånn nesten konstant. Nå vet jeg ikke helt om du sliter med angst eller andre symptomer samtidig, men det beste jeg har hørt av en psykolog som hjelper meg litt er: om du er i en psykose, så tenker du ikke over det. Da er du helt i et og er med på at tankene dine er ekte. Om du går rundt og frykter for at du er i en psykose kan jeg nesten garantere deg på at du kan ta det helt med ro. Har såvidt jeg vet aldri vært i en selv, men hørt dette gjentatte ganger fra flere psykologer.