Jeg prøver å forstå, og har merket over tid at det er noe som skjer her i samfunnet som gjør at ting går galt for folk, og det er veldig komplekst.
Utifra det jeg har sett hos ganske så mange, helsesektoren og studiet mitt på Erfaringsskolen (innen helse), egne reaksjoner og min venns reaksjoner.. så kan jeg forstå litt hvorfor folk går i bakken..
Det er et ytre press i samfunnet der noe blir sett på som “riktig” og som er bra og fungerer for noen, og at de prøver å få denne psykologiske retningen til å fungere for alle.
På omsorgsboligene en kamerat jobber i bruker de to ulike retninger. I den ene viser de kjærlighet og nærhet for personene (f.eks. ved å stryke på hendene til brukerne). På den andre er de mer regelstyrte.
Men det det handler om er altså å bestemme over brukerne, eller i det andre tilfellet; en slags nærhet. Denne nærheten og avstanden (som jo er godt ment) merker jeg i samfunnet også.
Det er snakk om å lytte til personenes behov og la de få være sinte, lei seg, og det å ikke få lov til å snakke om egen angst f.eks, eller at de skal mestre å gjøre det riktige, dekke over egne behov.
Noen ansatte i arbeidslivet/ lavterskeltilbud (psykiatri og rus) går rundt med pekefingeren og skal være positive. Spesielt en av de. Hun pirker på måten folk snakker på og har også pirket på meg. De trigger følelsen av å ikke være bra nok og at jeg må endre meg. Jeg går ikke dit nå. Spesielt pga. hun ene som egentlig er ganske dominerende og en organisator.
Mange fikser dette med å være sin egen lykkes smed og tror og mener at det er den eneste riktige og beste måten å være på. De tenker også at alle andre bør gjøre som dem.
Jeg er veldig lei av dette, for blir så sliten og nedstemt av det. Jeg har jo vært en gledesspreder, og når slike folk som skyver alt unna og skal være så bra og perfekte kommer inn, blir jeg sliten og nedstemt og mister gleden, for jeg får ikke plass der.
Jeg må godt mulig gi meg på studiet nå for jeg tror ikke det vil fungere i praksis og jobb.
Jeg har funnet et annet sted å gå som ikke er lavterskel, et verksted. Men jeg er skeptisk til å gå dit også. Tenker at det ikke kommer til å komme noe ut av det heller.. at jeg kommer til å slutte der..
Alt har gått veldig dårlig i det siste. Et vennskap har røket, og jeg har denne gangen klart å bli sint på telefonen, for jeg mener hun gjorde det vanskelig for meg nå når jeg har så mye fra før. Jeg var så stressa av noe hun har sagt at jeg ble sint. Jeg hadde jo ikke tenkt det skulle bli sånn og hadde ikke ringt om jeg hadde visst dette sinnet skulle komme opp. Etter det, droppa hun kontakten. Jeg har skrevet noen meldinger, men hun svarer ikke, så det er nok takk og farvel.
Jeg prøver å finne et sted å gjøre av meg. Et sted å gå.
Dette har blitt veldig rotete, men jeg publiserer det likevel..
Jeg er forvirra nå.
Hun som droppa meg er en type som ser ut som hun prøver å skyve alle vanskelige ting unna. Vi er sannsynligvis ikke skapt for hverandre, så det er kanskje greit at hun ville gå fra relasjonen. Det var kanskje det beste, men jeg skulle ønske hun kunne gi meg tid.
Jeg har en annen venn av meg som er litt lik henne. Han går relasjonen også dårlig med. De har begge store traumer og PTSD. Jeg tror det kan henge sammen med dette muntre og enkle. Jeg klarer ikke de helt, og de ikke meg. Jeg tror de syns jeg er for langt nede, og prøver å ta seg selv først. På samme tid er de oppofrende til det ekstreme i enkelte situasjoner. Jeg blir sliten av de, og humøret går bare nedover.
Så nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gå, og føler meg nedstemt.