Lang post… men jeg har behov for litt rådgivning om psykisk uhelse i et parforhold. Setter pris på alle som gidder å ta seg tiden.
Jeg har vært sammen med min samboer i over 12 år. Vi har et veldig dypt og trygt forhold, snakker om alt og aksepterer hverandre fullt ut for den vi er. Jeg elsker han, og ønsker å bli gammel med han. Vi har god kommunikasjon, han får meg til å føle meg fin, god nok, elsket, +++. Jeg føler at vi som par egentlig har det utrolig bra, men hver for oss sliter vi psykisk. Han har angst og depresjon, og går på medisiner for dette. Jeg har slitt i flere år, men først nå fått time hos dps for utredning. Dette gjør at vi begge to synes hverdagen er veldig tung. Vi er begge litt over 30 år, vi har begge fast jobb og tjener OK minus. Han har aldri hatt en jobb han trives i, er ikke interessert i gå på skole, slår ned ALLE forslag til jobb eller kurs som kunne satt igang noe ny karrierevei og han har mye sinne rettet mot arbeidslivet. Så mye at det ødelegger alt annet. Han klarer ikke nyte noe fritid fordi han tenker på neste gang han skal på jobb. Alt annet blir liksom ikke gøy nok eller godt nok fordi han må tilbake igjen på jobb på et eller annet tidspunkt. Jeg har nå pushet og pushet for at han skal søke hjelp (han har vært hos psykolog noen få timer før, men uten at det gjorde noe særlig for han), og han har endelig tatt kontakt med legen. Problemet mitt er at jeg føler han ikke gjør nok for å få det bedre med seg selv og livssituasjonen. Jeg føler han burde forsøke alt og ingen ting for å se om det kan hjelpe han til å føle seg bedre. Jeg sliter som sagt selv, og har gjort det lenge, men har gjennom hele mitt voksne liv forsøkt å få det bedre. Med det mener jeg at jeg alltid har kjempet, ved å søke på selvhjelp på nett, forsøkt meditering, bullet journaling, trening osv. Dessverre har jeg ikke hatt noe hell i å bli langvarig bedre av disse tingene og har derfor søkt profesjonell hjelp. Jeg føler han allerede har gitt opp og bestemt seg for at ingen ting kommer til å hjelpe. Han sier at han ikke kan se for seg at han får noe jobb han trives med. Han ser ikke for seg at han klarer å ha et godt og lykkelig liv med den situasjonen han er i nå. Jeg forstår at det er hans psykiske uhelse som gjør at han ikke klarer å se at det finnes hjelp og at han kan få det bedre, jeg har også dager hvor det er like mørkt. Pga dette får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker som jeg gjør. For jeg vil jo være der for han og hjelpe han ut av dette. Være hans støttespiller… men det er så mye negativ og tung energi at jeg føler meg helt kvelt…
Jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å håndtere mer… jeg elsker han så høyt, men jeg føler at jeg selv ikke klarer å bli frisk av å ha så mye negative følelser og tung energi rundt meg hele tiden… Men jeg vil jo ikke gi han opp. Jeg har jo lyst at han skal se at det finnes et bedre og mer positivt liv for oss der ute, og at han skal kjempe for det…
dette har allerede vart i flere år, og jeg er så sliten…
Noen som har noe tips til hvordan håndtere situasjonen?
Det er utvilsomt slik at depresjon påvirker tankesett og helheten av livene til de som rammes av det hardt. Det er rett og slett altomfattende. Også er det noen som har det kronisk og langvarig og derfor har større utfordringer med det. For de aller fleste dukker en eller annen form for depresjon opp i løpet av livet og man får jobbet seg gjennom det.
Ettersom din partner ikke har vært så mye i kontakt med helsevesenet så antar jeg at han ikke har fått noen oversikt over hva som er tilfellet for han sin del. Og det er ikke spesielt heldig i seg selv. Men, det er bra han omsider har forsøkt å ta tak i det nå.
Spørsmålet blir vel om han har gjort det som resultat av at han selv har nysgjerrighet og interesse for å bedre sin situasjon, eller om det er et resultat av ditt “mas”.
Personlig er jeg ihvertfall av den oppfatning at det er utrolig vanskelig å gi hjelp til noen som ikke ønsker hjelp selv. Men, vanskelig er ikke det samme som umulig.
Når det gjelder situasjonen sånn ellers så kan det kanskje være en tanke å forsøke å få noe parterapi , noe man kan ta kontakt med familievernkontoret for å få. Det vil kanskje være til hjelp om det er en nøytral tredjepart som kan hjelpe deg med å ha en samtale om det du skriver her.
Alt i alt så har vi alle ansvar for et liv primært, og det er oss selv. Du kan fint være en støttespiller for din partner og det er kjempefint og bra at du er. Og du kan ha ønsker og håp om at han skal ha ønsker og håp om deres felles fremtid. Men, det er han som trenger å komme seg til de tankene. Det er ikke noe du kan gjøre for han. Og hva hvis han ikke vil eller kan komme seg dit? Skal du da gå og jobbe alt du kan for å få det bra selv samtidig som du er omringet av negativitet og tung energi?
Jeg forstår selvsagt at det er kjærlighet du har til han, men det høres ut som du kan dra nytte av å differensiere hva som er ditt og hans av følelser i deres forhold. Og å være veldig presis med deg selv om hva du faktisk kan gjøre noe med og hva som er opp til han.
Høres ut som at du gjør en god innsats for å forsøke å få det bedre med deg selv og jeg håper at du ikke lar noe eller noen komme i veien for det. Du fortjener å ha det bra! Det gjør selvfølgelig han også, men som sagt så er det hans oppgave å ta tak.
Føler med deg, det høres ut som en vond situasjon du er i. Det er vanskelig å komme med noen gode råd, men jeg kan dele mine tanker om din situasjon.
Det høres ut som om du er heldig med relasjonen deres, men samtidig er det ikke bra. Dette er på en måte et eksempel på det jeg ser på som de vanskeligste forholdene å bryte ut i fra, og vanskeligste å vite om det er rett å gjøre akkurat det. Så mye er bra, samtidig gjør ikke forholdet noe godt. I hvert fall høres det slik ut når du beskriver det. Jeg forstår at du føler ansvar for hans velvære og ønsker å støtte han i hans sykdom. Det er flott, men samtidig er ditt største ansvar ovenfor deg seg, og han har ansvar for seg. Dere er to voksne mennesker.
Det høres ut som om du har forsøkt ditt å støtte han og hjelpe han videre i sitt liv, uten å lykkes. Resultatet er et dere begge blir sittende fast i «gjørma». For din egen helses skyld ville jeg vurdert å forlate han, ev. snakke med han og si at dersom han han ikke søker hjelp er det vanskelig for deg å bli. Dersom hans motvilje til å få hjelp hindrer deg å bli bedre, er det ikke noe sted å være. Det kan høres kaldhjertet ut, men jeg unner ingen å sitte fast et vondt sted mentalt når det finnes andre muligheter. Kanskje det til og med kan være en liten vekker for han slik at han søker den hjelpen han trenger. Det høres ikke ut som om dere gjøre hverandre noen tjenester akkurat nå.
Jeg har selv PTSD og er gift med verdens snilleste mann. Når jeg har mine vanskelig perioder, er det opp til meg å håndtere dem og komme videre. Hans rolle blir bare å være snill å tålmodig, men jeg forventer ikke noe mer enn det. Han har også sine perioder hvor han går i kjelleren, da er det min jobb og gi han rom og være tålmodig, mens hans jobb å komme ut av det. Vi kan ikke «fikse» hverandre. Det er kun en selv som kan gjøre.
Jeg får inntrykk av at dere kanskje mangler denne balansen, og at mye av ansvaret havner på deg. Det er jo ikke heldig.
Ikke lett å vite hva som er best i din situasjon, men jeg har nå delt mine tanker om hva du skrev. Ønsker deg lykke til videre.