Leser på mange av innleggene her inne, men jeg klarer ikke svare. Jeg forstår dere alle tror jeg. Men jeg har ingen ord som kan ta bort det vonde. Ingen andre enn dere selv kan redde deg. Men det er lettere sammen.
Har hatt PTSD I 5 år nå. Veldig anderledes livet kan bli. Lyst og mørkt. Rikt og fattig. Sliten og smertfult.
Kjærlighets sorg
Slutter i jobben
Det føles som jeg har fått hovedrollen i en film jeg overhodet ikke vil ha noe med å gjøre.
Men det blir kanskje en skikkelig klassiker av en film når jeg blir gammel. Hvis jeg bare holder ut og sitter stille.
Er det noen hippe filosofer her inne, som vil chatte og bli venner så kan jeg kanskje ha en eller to til. Jeg har venninner, men en bror kan jeg ofte savne å ha. En kul en.