Prøvde å finne venner og noen å være glad i, men endte opp i et tomrom

Ensomhet
1

Jeg er en 19 år gammel gutt fra Ukraina. Jeg studerer IT på VG2 ved Ski videregående skole … i hvert fall er jeg i startfasen.

Jeg har bodd i Norge i 3 år, jeg har lært språket og jeg har prøvd å finne venner og en kjæreste.

Jeg skriver dette fordi jeg føler meg fullstendig tom og ensom. Lenge har jeg prøvd å finne min plass, å gjøre en innsats, å finne venner og noen å elske. Men i stedet for et fellesskap, ser det ut til at jeg bare har funnet meg selv i et stort, mørkt tomrom. Det virker som om ingenting har hjulpet, og alt jeg har prøvd å bygge har falt fra hverandre.

Det er veldig vondt å føle at man er helt alene i verden og at det ikke er noen å snakke med når ting blir for vanskelig. Jeg er bare utrolig lei av å bære denne ensomheten og denne smerten alene.

Alle vennene mine i Ukraina har enten blitt tatt bort av krigen, eller vi har blitt fjernere fra hverandre fordi jeg har dratt til utlandet. Siden jeg bor i en sovesal, har jeg bare låst meg inne på rommet mitt og brukt datamaskinen min som mitt eneste kommunikasjonsmiddel. Jeg ble redd for å gå ut, for å kommunisere ansikt til ansikt.

Jeg ble lurt mange ganger – når det gjaldt vennskap, møter eller når folk ba om hjelp med fotografering (som er hobbyen min). Hver gang ble jeg brukt eller sviktet. Mange ganger når jeg prøvde å bli kjent med noen, ble jeg rett og slett blokkert etter et enkelt «hei».

Det eneste jeg gjør er å bare trykke på knapper på datamaskinen mens jeg bare studerer diverse IT-materiell. Jeg tror ikke jeg klarer å føre en samtale eller se noen i øynene lenger. Jeg føler at jeg rett og slett har mistet kontakten med verden. Hver tur til butikken for meg er en automatisk modus av «bare gå fordi jeg må».

Når jeg går en natttur, mister jeg bare tidsforståelsen og går gjennom smertene i beina mine og tenker bare konstant «Gjorde jeg noe galt? Er jeg ikke sånn? Er jeg forferdelig?».

Det er morsomt å innrømme, men jeg begynte å bli redd for berøringer, håndtrykk, å se inn i øynene. Jeg drømte en gang om klemmer, men det er ikke mulig for meg. Jeg er redd for å møte noen allerede, stort sett bygger alle mine jevnaldrende bare vennskap på status eller penger.

Jeg har mistet troen på hjelp, men jeg skriver her likevel, fordi broren min – den eneste personen jeg har og som bor langt fra meg i nord – rådet meg til å gjøre det.

2

Hei. Jeg synes det er modig gjort å dele dette med oss, så hjertelig takk for dét. 🥹

Dét er trist at du har kommet dit du er idag, hvor du har nesten blitt menneskesky, men det er jo noe som du kan gjøre noe med da, og det er jeg overbevist om at du klarer! 👍😃

Du har jo klart så mye allerede siden du kom til landet som en flyktning.
Den tomheten inni er det kun Én som kan fylle, har du prøvd å søke Herren av hele ditt hjerte? ☺️ Da skal du finne Ham.

Jeg vil be 🙏🏼 for deg nå, og jeg ønsker deg alt godt! 🌿

3

Jeg har to råd til deg i denne situasjonen.

Det ene er at du tar kontroll over dine egne følelser og lærer deg å trives i eget selskap.

Det andre er at du slutter å søke etter venner og kjæreste, men heller fokuserer på å være den personen potensielle venner og kjærester vil søke til.

Og så kan du bare ignorere det uansvarlige vrøvlet til Tefillah her. Sjekk heller ut det nye trossamfunnet Det Satanske Tempel

4

Hei, jeg vet ikke om det er til noe hjelp, men jeg må si at bortsett fra tragedien med krigen så var dette noe jeg kjente meg alt for godt igjen i. Men jeg er født og oppvokst her. Har prøvd det meste av forhold, omgangskrets, yrker, aktiviteter, rus, sex, bosteder, land, studier, trening etc etc. Dessverre ser og finner jeg akkurat det samme som deg, ingenting… gode og ekte mennesker er få, om i det hele er noen virker det som.

Og når jeg som er eldre enn deg og født og oppvokst her så, skjønner jeg at det må være forferdelig tomt for deg å begynne på null i et land dersom du følte du hadde noen der borte. Norge og nordmenn er også mer tilbaketrukne enn mange land så det spiller nok mye inn.

5

I likhet med deg så har jeg også blitt brukt, lurt eller tapt noe i forsøkene mine på å finne noe ekte og verdifullt.

Jeg er nok ikke den rette til å gi råd, men kan gi deg de som eg prøver å gi meg selv:

Vær mer “egoistisk” og sett deg selv på rett plass i enhver samhandling med verden (så lenge det ikke skader andre)

Senk forventningene til livet og la det som skjer skje.

Virker som det er det folk gjør og får utbytte av på alle felt.

6

For å finne og bli kjent med venner her i Norge, er det en fordel å først knekke den sosiale koden, noe som ikke er så lett om man ikke kjenner den, men mulighetene er likevel mange om man bor i nærheten av en by som Oslo, der takhøyden er større i kreative miljøer.

For min del var det å spille musikk i en rockegruppe en døråpner der jeg, som hadde vært en outsider på skolen, ble kjent med folk jeg ikke hadde blitt kjent med ellers, men har man en hobby som foto, som du har, burde det være mulig å bruke hobbyen i sosial sammenheng; teater eller film er et eksempel.

Andre steder der man kan møte og bli kjent med nye mennesker, er en butikk som Outland for folk som ikke er A4 og har interesse for analoge spill eller japansk kultur; ellers kan man spille amatørteater, man kan bli med på laiv (levende rollespill), man kan dra på kulturelle arrangementer med kunst som fellesnevner (i midten av september har man for eksempel Kulturnatt); på biblioteket kan bli med i en lesesirkel og diskutere bøker, man kan synge i kor, melde seg inn i politiske ungdomsorganisasjoner eller Natur og Ungdom der det er lett å bli kjent med folk, og drar man på en fotballkamp med Lyn på Bislett, blir man tatt imot med åpne armer om man er en supporter av klubben.

Som andre også nevner, er det en fordel å ikke forvente for mye av andre til å begynne med, men er man åpen i et kreativt miljø der også andre er åpne, skal det ikke mye til for å bli inkludert og finne nye venner.

Så et forsiktig råd fra meg er å se på mulighetene utenfor skolen din; vet ikke hvordan miljøet er der, men klikkmentalitet og lukkede grupper er et velkjent fenomen innenfor skoleporten, særlig nå som man planlegger en kostbar russetid i mange år. Barnslig som bare det, men slik er det dessverre.

På den annen side er det også mye som skjer på en skole; på videregående var jeg eksempelvis med i skoleavisen, årbokredaksjonen og skolens kor, til tross for mine manglende sangferdigheter hva det siste angår.

Den folkelige mentaliteten i Norge er ikke den enkleste å ha med å gjøre, men det er fortsatt mulig å møte og bli kjent med både interessante og mer åpne mennesker også her i landet; man må bare lete litt først.

Lykke til videre …! :)