Hei! Jeg skriver mest her for å få ut noen ting som jeg har kvernet på lenge. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal starte, for jeg har aldri postet i et forum før. Jeg kan vel starte med å si at jeg alltid har vært ensom, og i det siste har det også begynt å bli kronisk. Klarer ikke bli kvitt ensomhetsfølelsen. Jeg er til og med i et forhold, men den følelsen av å ikke høre til noe sted er der konstant. Var mye ensom som ungdom, og fordi jeg var ensom som ungdom, ble jeg ensom på videregående, og som student og nå som voksen. Jeg er ikke fullstendig alene, men jeg er alene nok til at jeg alltid gruer meg til bursdag, 17. mai og nyttårsaften, fordi jeg vet at jeg ikke vil bli invitert noe sted. Jeg er en litt sånn “alltid velkommen, men ofte glemt” person, vil jeg si. Det er slitsomt.
Jeg syntes det var lettere å få venner da jeg bodde i utlandet, fordi det føltes ut som om jeg kunne skape meg selv på nytt igjen hver dag, siden jeg møtte nye folk hele tiden. Dermed var terskelen min for å bli kjent med andre mye mindre. Samtidig, det som skuffer meg litt er at ingen av vennene jeg hadde i utlandet er interessert i å besøke meg her i Norge eller reise andre steder eventuelt, som er noe jeg ville likt. Så da er jeg tilbake der jeg startet. Jeg jeg ikke hvor jeg går videre nå. Skal jeg prøve å få venner? Og når det ikke går, prøve igjen? Og igjen, og igjen?
Jeg forventer ikke at noen her skal ha det endelige svaret/løsningen eller fortelle meg hva jeg skal gjøre. Hvis noen har gode tips tar jeg gjerne imot! Men dette var mest for å lufte noe jeg har følt på veldig lenge.
Hei.
Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine. Jeg studerte ikke i utlandet, men studerte på internasjonalt studie i Norge hvor nordmenn var i mindretall.
Du skriver du føler du kunne skape deg selv på nytt hver dag. Med mine utenlandske studievenner følte jeg at ingen dømte meg for å være meg selv, og at jeg følte meg mer stemplet og forhåndsdømt av mine norske medstudenter. Jeg gikk og kjente på en skam hver dag for at jeg var for dårlig person (Styggen på Ryggen). Årsaken til dette kan være at jeg er samvittighetsfull, like så vel som at jeg var et sort får.
Hva var det som gjorde hver nye dag i utlandet så gledelig for deg?
Hei! Godt å høre at jeg ikke er den eneste som har det sånn! Ja, følte på mye av det samme, følte at jeg ikke ble dømt og at jeg kunne være meg selv. I tillegg opplevde jeg at folk var mer åpne og spontane. Folk hadde mer tid til meg, rett og slett. Her i Norge føler jeg at man nesten avtale flere uker eller måneder i forveien bare for en kaffe. Så jeg tror den åpenheten og spontanitet var det som gjorde utenlandsoppholdet så bra.
Det er leit å høre at du følte deg sånn blant dine norsk medstudenter. Jeg tror at mange også føler seg slik, har hørt flere si det samme om norske vennekretser og bekjentskaper. Men da vet du også at det ikke nødvendigvis er du som er problemet, men at problemet er mye mer sammensatt :)
Jeg hørte ofte fra mine utenlandske medstudenter, og senere utenlandske kolleger, at nordmenn er reserverte. Jeg leste en gang et sted at nordmenn er reserverte fordi vi ikke vil/orker investere i nye bekjentskaper pga forpliktelsene det medbringer spesielt i den mørke perioden hvor “alle sitter oppå hverandre innendørs”.
Jeg har en utenlandsk kamerat bosatt i Norge som er sosial sommerfugl (“social butterfly”) med stor omgangskrets. Til gjengjeld har han ikke barn, så han har kanskje større behov for sosial omgang enn de fleste.
Spontaniteten savner jeg også med å være ung. At man bli eldre og livssituasjonen forandrer seg er naturlig, men på noen områder trist. Min overgang til en mer isolert (men naturlig) livssituasjon har vært utfordrende men jeg har tatt tiden til hjelp (og nå sidetmedord.no)
Min spontanitet får jeg av og til utløp for når tilfeldighetene vil at jeg og en kamerat (som er i samme livssituasjon) finner tid til å finne på ting. Vennekretsen er mindre nå, men med sterkere bånd.
Tusen takk for at du deler dine erfaringer og tanker rundt dette temaet. Det er nok sant at det blir vanskeligere med spontanitet jo eldre man blir. Jeg var ikke forberedt på hvor mye initiativ man måtte ta selv når man ikke har studier eller skole som en naturlig sosial arena. Kanskje man rett og slett må ta mer initiativ og sette pris på de gangene noe skjer spontant, som du skriver :)
I lige måde, jeg trodde det bare var meg, så setter pris på at du startet tråden.
Det er nok i den beryktede “etableringsfasen” det vi har pratet om, skjer.
Som person er jeg ikke så sosial og omgjengelig (melankolsk type) men med stor kontaktflate på jobb. For min del er litt ensomhet bare fint.
Ja, det er nok sant. Jeg setter pris på at det finnes slike forumer som dette, det har også hjulpet veldig for meg å se at andre opplever det samme. Basert på det folk skriver, virket det som om dette er helt vanlige og hyggelige folk som av ulike grunner ikke har klart å finne «flokken» sin. Det er vel kanskje ganske vanlig i denne tidsalderen
Helt enig med alt du skriver der.
Apropos vennskap i denne tidsalderen; før hadde man pennevenner, og det ble sett på som en dyd fordi det krevde litt tålmodighet og flid. Burde ikke være noe galt med å ha e-pennevenner :)
Ja, det er sant! Bare å skrive til meg hvis du føler for å prate :)