Det er alltid vanskelig å starte med skriving, spesielt nå kjenner jeg for jeg føler meg nesten desperat, så tenker jeg i noen få sekunder “jeg ER desperat så hvorfor ikke bare være ærlig og si det som det er med engang? 😬😊”
Jeg er så ekstremt ensom, jeg flyttet til Telemark for ett halvt år siden og kjenner ingen her enda! 😕 Det er litt utfordrende og vanskelig å ta/komme i kontakt med andre, mest pga overtenkning og sosial angst. Jeg har vært gjennom mange tøffe stunder, ekstremt vanskelige situasjoner og kjempet meg igjennom ting! Men ensomhet er helt ærlig noe av det verste jeg har vært borti! 😳
Jeg savner å ha venner i nærheten som jeg kan prate med, dra på café, gå turer, ta ett glass vin, bake, få/være på besøk +++ Alt! 😬🙈 Det er ekstremt vanskelig å være alene på ett helt nytt sted, unna både venner og familie, så nå måtte jeg bare hoppe ut i det å skrive her og krysser fingre og tær for at det kan være en redning! 🤞😊
Jeg er forresten ei dame på 38 år, bor i Nome kommune 😊
Nå kan jeg dessverre ikke være vennen din der du er, til det er avstanden fra Froland for lang. Men det du tilbyr er gull, har man en god venn slik du beskriver det så er man rik. Som utadvent har jeg hundrevis av bekjennte, men når det gjelder gode venner, er man fort nede på 5-6. Om ikke annet. så finner man fort ut dette når man blir syk, eller livet på annen måte går i motbakke. Nå har jeg nær familie rundt meg også, men jeg vet hva ensomhet er, skrev mange dikt da, for å få utløp for følelsene. Så hvorfor skriver jeg nå? Kanskje for å løfte innlegget ditt litt slik at andre ser det, og responderer på det. For å avslutte der jeg startet, du tilbyr gull, det er mange som trenger noen som deg.
Nå bor e halvannen time unna. Men hvis du trenger noen å prate med så e e her :)