Jeg har hatt noen tøffe måneder i det siste. Konen min er emosjonell ustabil og blåser ting ut av proporsjoner. Hun har fått det for seg at hun vil skilles. Jeg har gjort alt for henne og gitt henne alt hun trenger. Vi har hus sammen og jeg har lagt ut mest for utgiftene våre. Jeg tjener mer enn henne. Jeg har prøvd å hinte til at hun kan finne seg en bedre jobb for å bidra mer, men har som regel bare godtatt at det er sånn. Vi har vært sammen i sju år nå. Hun føler seg likevel misfornøyd med forholdet vårt.
I april begynte vi i parterapi, noe som var hennes idé. Jeg var litt skeptisk, men gikk med på det for å vise at jeg var villig til å prøve. Dessverre viste terapeuten seg å være fullstendig ubrukelig. Han fokuserte hele tiden på hennes følelser og behov. Han lyttet aldri til meg. Hver gang jeg prøvde å forklare mitt perspektiv, ble jeg avbrutt og fortalt at jeg måtte være mer oppmerksom på følelsene mine, i stedet for å anklage henne. Det var hun som fant han og hadde en god tone med han før jeg ble kjent med han. Mistenker at hun har sagt noe før de begynte for å få han til å tvile på meg. For ingen andre behandler meg så respektløst. Verken på jobben eller blant venner og familie.
Jeg fikk nok og bestemte meg for å slutte med terapien. Det føltes som bortkastet tid og penger, og jeg føler virkelig ikke at det er noe galt med meg. Jeg prøvde å snakke med henne om at terapi ikke var løsningen for oss, men hun sa at jeg ikke prøvde godt nok. Jeg sa at det er hun som ikke prøver, når hun velger å ta meg med til terapi for å dummer meg ut. Hun er utakknemlig og har en tendens til å tenke på seg selv.
Ting har bare blitt verre. Hun sier at jeg ikke prøver nok og at jeg ikke bryr meg om forholdet vårt. Men jeg bryr meg, bare ikke på den måten hun vil. Jeg ser ikke poenget med å endre meg når jeg vet at jeg har rett. Dessuten, hvorfor skulle jeg høre på en terapeut som åpenbart ikke aner hva han snakker om?
Nå truer hun med å skilles, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Hun kaller meg jævlig, egoistisk, narsissist og at jeg har ødelagt livet hennes. Jeg tror at terapeuten hennes har sagt ting for å splitte oss. Kanskje de er i et forhold allerede? Hun er så ustabil at det kan være tilfellet. Jeg kommer ikke til å gi meg under skilsmissen, spesielt ikke når jeg blir anklaget for alt mulig. Det meste av eiendelene er særeie og står i mitt navn. Det har jeg gjort bevisst for at hun ikke skal bruke meg og fordi jeg har betalt mest. Da får hun se hvor mye hun taper ved å gå fra meg.
Jeg trenger hjelp og råd fra dere. Hvordan kan jeg få henne til å se det fra en annen side? Jeg får ikke sove når jeg tenker på hvor flaut det blir hvis vi skiller oss. Hva kommer andre til å tenke om meg? Jeg har prøvd å forklare de fleste rundt oss at hun er viktig for meg og at jeg alltid har prøvd å stille opp. Det har de sett når vi har vært samlet også. Jeg har alltid prøvd mitt ytterste til å imponere familien hennes og være en del av den. Ingenting er godtok for henne. Jeg har i det siste prøvd å opplyse de om at hun har store psykiske problemer, og de fleste har prøvd å snakke henne til fornuft. De fleste er enige med meg om dette.