Prioriteringer

Høres riktig ut det. Jeg er veldig konsekvens-basert, men jeg kjenner at jeg beveger meg littegrann mer mot å være i nuet. Det er noe jeg liker å få til, det er mer fredfullt. Mestringsfølelse er vel litt mer i nuet enn konsekvenser, for konsekvenser krever at bestemte ting der fremme må mestres eller fryktes. Likevel er det nok på andre fronter jeg finner mening. Det å greie å være tilstede uten å bare tenke bestemte mål, hvor nuet med få unntak består av mistrivsel. Mer det å slippe å måtte mestre, egentlig. Nuet må i alle fall ha sin egen trivsel.

Høres slitsomt ut å tenke konsekvenser til enhver tid, så det er bra at du får til å være mer her og nå.
Jeg tenker liksom at det å få til å være her og nå er noe som kan gi mestringsfølelse. Samtidig så er det ikke nødvendigvis bare i nuet man finner mestringsfølelse. Jeg personlig finner det ihvertfall i at jeg har fullført utdanningen min, at jeg har fått til å gjøre store endringer i livet mitt. Også kan jeg finne det i at jeg får til å tenke og handle annerledes her og nå.
Og skulle det være et eller annet som skjer litt inn i fremtiden som er en følge av flere ting jeg har mestret, så vil ha mestringsfølelse på det. Og sånn sett så er mestringsfølelse noe jeg ikke setter i noen bestemt tidsaspekt.

Men når du sier at det går i fokus på konsekvenser og frykt, slik jeg forstår deg, så vil det nok være veldig mye å tjene på å forholde seg til her og nå. Frykt er ihvertfall noe jeg forbinder med ting som skjer i fremtiden, altså ikke her og nå. Det fine med her og nå er at det er håndfast og noe nært å forholde seg til.
Men, slik jeg forstår deg så virker det litt som at du tenker voldsomt stort om ordet mestring. Og da kan jeg forstå at det kan være utfordrende å forholde seg til ordet i seg selv.

Det regner jeg med at det gjør, men det er ikke følelsen av å klare å være i nuet som betyr noe for meg, det er det å faktisk være i nuet. En forskjell som virker vesentlig for meg, men som er vanskelig å formidle. Målet er ikke å føle seg som en Zen-mester eller noe, men å være “Zen”. Igjen så handler det om konsekvenser, og i dette tilfellet så er konsekvensen det å være i nuet. Jeg har heller aldri likt idrett sånn generelt, selv om det finnes fysisk aktivitet jeg er høyst engasjert i. Om Norge vinner et eller annet betyr ingenting. Det virker beslektet. Mestringsfølelse og konkurranse-innstinkt og lagånd, osv. Jeg forstår at disse tingene sikkert gir livet mer innhold. Å være i nuet med en aktivitet som i seg selv føles bra eller gir resultater i form av atletisisme, skills eller mer attraktivt utseende, det forstår jeg meg på.

Ettersom du drar ut et lite utdrag av en kontekst så gjør du det noe vanskelig.
Men, la meg presisere mitt standpunkt og forsøke å tydeliggjøre det.

Det med å være her og nå…det dreier seg om å eksistere og er i det hele og fulle ingen prestasjon på noen måte for meg. Allikevel så inneholder livet så mange distraksjoner som bidrar til å dra fokuset vekk fra meg selv på mange måter. Dette gjør det hele til en ting som, for meg krever en viss øvelse. Øvelsen er litt det å huske på å kjenne på pusten min her og nå… kjenne om pusten sitter høyt i brystet, eller om den går dypt i magen, eller om den er litt både og. I tillegg til å kjenne etter om pusten min er åpen, eller lukket, om den kjennes varm ut, om den er tørr eller fuktig… altså en ganske kompleks ting i seg selv. Og det er bare det med pusten.
Jeg kan like mye fokusere på å føle bena mine, kjenne pulsen i de, om føttene mine er varme, om de kjennes tunge ut eller ikke. Og på samme måte har jeg både forskjellige, men også sammenfallende, måter for å fokusere på hver eneste del av kroppen min.
Utover det så har jeg også helt andre måter å holde meg tilstede her og nå på. Noe av de går på rent elementære og eksistensielle ting. Andre ting går på rent følelsesmessige ting.
Med andre ord så har jeg null problem med å forstå at det handler om å være. Det er bare det at min fagkunnskap, terapi erfaring og livserfaring har lært meg og gjort meg oppmerksom på at vi er utstyrt med følelser og at følelser er en essensiell del av hvert enkelt menneske. De er rett og slett primære for overlevelse og ikke til å komme foruten.
Allikevel så er det viktig å differensiere mellom her og nå som en handling, eller prestasjon om du vil. Og det å føle på mestring i å evne å holde fokus på meg selv og min egen pust.
Det er i min verden overhodet ikke noe enten eller sak. Det er utelukkende både og.

Men jeg har selv erfart for både min egen del og sett fra andre at det kan være veldig krevende og utfordrende å få til å differensiere mellom handlinger og følelser. For rett så mange så kan det til og med være vanskelig å differensiere mellom tanker og handlinger.

Nok en gang så kommer vi tilbake til at det er såre enkelt, samtidig som det er uhyre komplekst. Alt ettersom hvordan perspektiv man har på det.
Noe annet som kan være voldsomt utfordrende er det å skille mellom seg selv og sine ting og den store massen som er alle andre mennesker. Det har ihvertfall kostet krefter og innsats for min del å få alt dette på plass.

Uansett så forstår jeg jo at vi har hatt en del samtaler på den gamle siden. Og, uansett hva du måtte tro, så ønsker jeg deg fremdeles godt og jeg håper du finner en funksjonell vei for deg selv.

Takk for meg

Kan godt hende du ønsker meg godt, da de fleste har en uviss kapasitet til å ønske andre godt. Greia er at selvinteressen alltid råder i en bred forstand og derfor vil hver samtale handle mer om sine egne interesser enn den andres. Selvsagt er det mulig at en er så opphengt i noen at deres interesse blir ens egen, men så høyt tror jeg ikke du elsker meg dpr.

Jeg er kanskje mer enig med deg enn du er selv, da jeg tror at alt handler om følelser. Om det ikke er mestringsfølelse så er det noe annet. For å være fair, så er det visse aktiviteter som kommer tett opp til ordet “mestringsfølelse”, slik som å lære seg skills som gjør deg til en bedre overlever. Poenget er at det er ikke mestringsfølelsen i seg selv som er poenget, det er det å føle at jeg er bedre til å overleve foreksempel. Fordi det kan være viktig imøte med livet. Derfor forstår jeg ikke appellen i ordet “mestringsfølelse”, fordi den sier jo ingenting om hva en ønsker å mestre. Det er i alle fall alltid snakk om følelser, slik jeg forstår det.

Syntax error på sofaen er også et valg, og noen ganger det nødvendige (og dermed riktige) valget for å komme gjennom en viktig tankeprosess.

Du må gjerne stå fast i en realitet hvor det å ønske noen godt er en negativ greie som er selvsentrert og egoistisk. I tillegg til å ha projiseringer på hvorfor andre mennesker gjør eller sier slik de gjør. Det står for din regning og er noe jeg på ingen måte unner hverken deg eller noen andre.

I min opplevelse så virker det som at du har en veldig vanskelig tilnærming til ordet mestringsfølelse. Men, det er noe vi har diskutert før når det kommer til å skape sine egne forståelser og definisjoner på veletablerte begreper med veletablerte definisjoner.
Og mestring i seg selv er noe som er både og. Det kan knyttes til både spesifikke handlinger, men også mer generelle ting.
Kanskje det er noe som gjør det utfordrende å forholde seg til, for alt jeg vet.

Uansett så er det lite interessant å drive med flisespikkeri med slikt og du får gjøre hvaenn du måtte føle for å gjøre og la det ta deg så langt eller kort som det er mulig å få til.

Også synes jeg definitivt Frikar har et vesentlig poeng i det han sier

Jeg tror du kan ha helt rett i at syntax error på sofaen…

Maskineriet streiker jo av en grunn. I så tilfelle, at det er det nødvendige med syntax error, så er det ingen god idé å tvinge seg ut av det.

Ikke helt sånn. Å ønske noen godt er ikke en negativ grei i og for seg, selvsagt, men må ses i sammenheng med selvinteressen til den som snakker. Å ønske noen godt med ord visker ikke ut hvor lite eller mye selvinteresse det måtte være forøvrig i noens kommunikasjon. Heller ikke er det negativt å ha selvinteresse, det er helt naturlig, og jeg vil si at det er positivt å være bevisst på sin selvinteresse.

Mitt personlige dilemma er dette: Jeg har noen jeg er veldig glad i som ikke har det bra med åpent forhold, og jeg har behov for mer. Det er vondt å gjøre henne vondt og det er kjipt å gi avkall på noe som kunne vært så stabilt og fint.

Det er jo ganske så enkelt…som alt annet.
Med det mener jeg at ting kan være veldig lett i teorien og “på papiret”. Også er det veldig ofte mye mer utfordrende i praksis.

Du sier du er glad i henne og at hun ikke har det bra med åpent forhold. Da ligger det litt implisitt at du ønsker et åpent forhold (og det kan muligens være sånn at hun alltid har vært imot det, men motvillig gått med på det).
Enten så er du så glad i henne at du lar henne gå, eller så er du så glad i henne at du velger å være monogam.

Og hvis du absolutt ønsker et åpent forhold så vil jo det si at du trenger å akseptere at du har et mer utfordrende utgangspunkt for å finne noen. Dette fordi motparten også trenger å være positiv til et åpent forhold.
Har sett mye om at åpne forhold har vært i vinden en stund og har sett nok av argumenter på at “mennesker er ikke skapt for å være monogame” og en rekke liknende. Allikevel så har jeg til gode å ha truffet et eneste menneske som er i et åpent forhold. Men jeg har truffet en mengde folk som er i et tradisjonelt forhold.

Og er det sex du har behov for mer av? Oppmerksomhet? Spenning? Eller hva er det du har behov for mer av?
Det kan sikkert være en fordel å ikke bare vite dine behov, men også å vite hvilke deler av deg disse behovene dekker og hvorfor dine behov er som de er.

Anbefaler dere begge å lese boken “The Ethical Slut” av Dossie Easton og Janet W. Hardy.

Ok, skal vurderes. Interessant tittel.

Eller tja… forfatteren er feministisk aktivist, inn i bdsm, og spesialisert innen skeiv seksualitet. Det er ikke de strømningene jeg lener meg mot. Er dette nyttig for en politisk ukorrekt, hetero mann og en lite feministisk kvinne, som ikke er spesielt inn i skeive miljøer?

Der er boka skaffet på Kindle, i alle fall.

Ja, det er en grunn til at jeg anbefaler den.

Hva tror du på da?

Jeg sliter meg igjennom, et lite kapittel om gangen, fordi jeg ønsker å snu hver stein for å bli klokere på disse tinga. Boka har ikke overbevist meg på dette med generell sex-positivitet enda. At det er et overskudd for alle liksom, til å få det de ønsker. Det bare henger ikke logisk sammen, med mindre veldig mange blir innstilt på å leve i åpne forhold, ha venner med fordeler og gjøre det på tvers av klasseskiller, status og livssyn forøvrig.

Vet du egentlig hva du ønsker da?

Mange av de jeg trodde jeg var tiltrukket av, viste seg å være noe helt annet enn det de ga seg ut for. Og omvendt.

Jeg har ganske godt grep på noen forskjellige “ordninger” jeg ønsker meg, uten å gå inn på detaljer her. Hvis vi snakker om hvem folk er så er det ikke mange jeg faller hardt for. De fleste overrasker ikke positivt med sin personlighet. I tillegg så handler det like mye om utseende.

“Many people believe that to be a slut is to be indiscriminate, to not care about who you make love with and thus to not care about yourself. They believe that we live in excessively wide open spaces, with no discrimination, no fences, no boundaries. Nothing could be further from the truth. To be an ethical slut you need to have very good boundaries that are clear, strong, flexible, and, above all, conscious. One very successful slut we interviewed is outraged by accusations of indiscriminacy, pointing out that sluts get a great deal of opportunity to develop exquisitely sophisticated discrimination: “We actually have more boundaries than most folks because we have more points of contact,” more experience relating in very different ways to very diverse people.”

Og der har vi det, det som jeg så ofte prater om at vi diskriminerer masse uansett. Dette kommer fra forfattere som er veldig inn i dette med inkludering på samfunnsnivå. Derfor blir det så tomt å flagge med “inkludering” som om det var uforbeholdent bra. Vi dikriminerer masse og må gjøre det på visse områder.