Pissredd for å ta valg

Generelt
1

Hei, så jeg har et problem som har brukt tid på å bygge seg opp, men som nå ødelegger livet mitt fullstendig. Jeg er pissredd for å ta valg.

Det handler i all hovedsak om valg av jobb og utdanning, men i de aller verste periodene der alt raser kan jeg ikke ta noen avgjørelser. Ikke hvilket brød jeg skal kjøpe i butikken, ikke hvilken bok jeg skal lese eller TV-serie jeg skal se på. Jeg stoler rett og slett ikke på meg selv, og kan bruke flaue tjue minutter på å velge ut en deodorant på Rema 1000.

I tre år(siden 2021), fra januar og til august, har jeg brukt nettene på å overtenke over studievalg til høsten, fått mentale sammenbrudd i dusjen(noen ganger annenhver dag), og stengt meg selv inne i leiligheten til foreldrene mine. Rundt april (da søknadsfristen er) og rundt juli/august, da du eventuelt kommer inn på det du har søkt på og må ta ett valg, er de aller verste periodene. De siste tre årene har det blitt så ille at jeg har måttet si nei til alt og tatt enda ett år for “å tenke”.

Å si at en plage “har ødelagt livet mitt” er voldsomt, jeg er klar over det, men dette er et så stort mentalt hinder at jeg blir sittende fast i livet. Jeg får ikke utdanning eller jobb, rett og slett fordi kroppen min frastøter hver eneste forpliktende livsretning. Jeg har god arbeidsmoral og er livredd for å gjøre feil, som sikkert bidrar til alt dette. Jeg prøver å tenke at ingen retninger er dårlige, bare annerledes, men det virker ikke som om hjernen min styrer kroppen. Den gjør som den vil, og dersom det er å få meg til å kaste opp eller gi meg fullstendig “shut down” så gjør den det, til tross for hodet mitt som desperat prøver å si at “det går bra, alt ordner seg, valg er ikke farlig”. Spiller ingen rolle.

Så hva i alle dager kan jeg gjøre med dette. Jeg har gått til terapeut og psykolog, men syntes ikke det hjalp noe særlig. Det var mye snakk om å akseptere, men det vet jeg og, og det er noe jeg arbeider med hele tiden uten at jeg ser en forbedring. Dette har jo pågått i tre år, og jeg har ikke lyst til å bare nyte livet annenhvert halvår.

Jeg vet at dette kanskje er en “få ut tanker” og ikke “spør om råd” type nettsted, men jeg spør nå likevel. Er det noe jeg kan gjøre?

2

Hei.

Det virker på meg ut som systemet ditt er helt i høygir, og ser på dette som så farlig, og at det oppleves som mer og mer farlig, jo mer du har det slik og ikke føler at du ikke får det til.

Jeg har selv vært mye sånn redd, og for redd til å ta avgjørelser eller få gjort ting, og det er ikke noe godt. Jeg føler med deg.

Det er bra du har prøvd å søke hjelp, men synd at du ikke har fått bra nok hjelp. Det er riktig at det handler en del om aksept, tror jeg, men jeg tror også at systemet ditt er så i alarmbereskap nå at det bare preller av når noen sier slikt. Og at du heller trenger hjelp til å roe ned, før du kan ta til deg slike ting, og forandre på tankene. For slik jeg tolker dette, så er hjernen din nå bare opptatt med å beskytte deg selv mot alt den tror er farlig, selv om det ikke egentlig er farlig. Og da hjelper det på en måte ikke hva en prøver å fortelle den.

For meg hjalp det så veldig å lære at jeg måtte snu fra det å prøve å løse dette store problemet, til å finne små ting som ga litt ro og en liten god følelse. At jeg måtte snu perspektivet fra det store, til å bare handle om små ting her og nå. Ting som føles overkommelig ut, og så måtte jeg stenge av fra de andre tingene som var for overveldene for meg nå, og som jeg ikke greide å forholde meg til nå.

Tingen er at når man er i den tilstanden, når kroppen er i høygir og aktivert, og egentlig i sånn beredskapsmodus, så greier man ikke å ta valg, man greier ikke å finne en løsning da. Og det føles skikkelig frustrerende og det blir jo bare verre og verre, for jo mer man ikke finner en løsning, jo mer tenker man at man burde finne en, og slik bare forsterkes denne opplevelsen av å ikke greie å ta noe valg.

Det kan snus ved at man får forståelse for kroppen og hele en selv, og hva en faktisk trenger. Kanskje prøver den å fortelle deg noe? Kanskje er den veldig sliten? Den trenger helt sikker ro og gode opplevelser, hvis du har hatt det slik i tre år.

Det finnes gode teknikker man kan lære seg, for å greie å håndtere det når man blir sånn stresset, og slik at man kan stoppe det før det blir for ille. Men akkurat nå tenker jeg at du trenger å få roet ned systemet, og så at du kan jobbe med det som er utfordrende for deg.

3

Hei! Tusen takk for et veldig omtenksomt svar. Jeg har lest igjennom det du skriver flere ganger, og det stemmer. Jeg må roe ned, og på en måte tvinge meg selv til å ta det langsomt selv om hvert fiber i kroppen stritter imot. Jeg har en venninne som er over gjennomsnittet (i hvert fall ifølge meg haha) avslappet når det kommer til jobb og skole. Jeg har prøvd å tenke at jeg skal tenke litt som henne. At hvis hun slapper av, så kan jeg slappe av jeg og. Det er lettere sagt enn gjort, men det er en prosess, og jeg får bare stole på den.

Du nevnte noen teknikker for å håndtere det når det ble for voldsomt. Kan jeg spørre hva disse er?

Igjen, takk for svar, jeg setter veldig pris på det. Ha en fin helg når den tid kommer:)

4

Hei.

Bare hyggelig :)

Jeg har svart deg på en privat melding :)