Personlighetsforstyrrelse

Selvmordstanker
1

Jeg er i prosessen å utredes for en personlighetsforstyrrelse. Så langt vurderer psykologen om jeg har Aspergers.

Det er en vanskelig historie og formidle, og jeg er fullt klar over at den vil vekke skepsis.

Det har oppstått flere situasjoner på jobb som har skapt mye stress for meg og gjort at jeg har hatt angst annfall. Det er en kvinnelig kollega som har blitt redd for meg etter dette. I vinter opplevde jeg at hun meldte meg til ledelsen (tror jeg). Jeg fikk plutselig stygge eller vikende blikk fra de i ledelsen eller de nærmeste kollegene hennes. Det endte med at jeg la meg inn på psykiatrisk sist vinterferie. Så ble jeg sykemeldt. Mens jeg var sykemeldt utviklet jeg en infeksjon i ryggen. Dette tok så lang tid å oppdage at bakterien rakk og spise opp store deler av skivene som ligger mellom ryggsøylene og putene. Hele greia er det mest smertefulle jeg noensinne har vært med på.

Nå har jeg vært tilbake i jobb i en uke, å føler meg ødelagt. Som om. hjernen min ikke fungerer lengre. Jeg opplevde fortsatt stygge blikk fra hun det var snakk om, og enkelte andre kolleger.

Sist torsdag fikk jeg ikke sove. Jeg kviet meg for å dra på jobb, men tvang meg til det. I en forelesning om uenigheter på team, så tok hennes team opp dette:

“Når man har en uenighet med noe er det bedre å ta det direkte med dem, heller enn å snakk med andre om det. Slik unngår man at det blir fire mot en.”

I ettertid ser jeg at de prøvde å rekke meg en gren. Det var godt ment fra hennes side. Men der satt jeg sliten og trøtt, og ble drit sint.

“Hvorfor kunne du ikke snakket direkte med meg for 6 måneder siden? Da hadde jeg sluppet alt det drittet jeg har gjennomgått!”

Det var det jeg tenkte. Jeg tipper det oste røyk ut av ørene mine. Hun ble dritt redd, og nå tror alle på jobben at jeg er en psykopat.

Det vanskeligste er at kanskje de har rett. Jeg skjenner meg igjen i flere av symptomene på narsissisme og bordeline.

Jeg skjenner meg også veldig igjen i symptomer på autisme. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør og sier alt så indirekte. Jeg har et veldig behov for å forklare med selv til denne kvinnelige kollegaen. Forklare at jeg ikke er ute etter henne, og at jeg helst vil la henne være. Hun har prøvd å skvære opp med meg tidligere ved å bare være hyggelig, men jeg forstår ikke hvordan man kan hevde at noen stalker deg, og så plutselig late som ingenting etterpå.

Så jeg vet ikke. Psykologen avgjør hva jeg er til slutt. Kanskje jeg selv rett og slett ikke klarer å se hvor fucka min egen oppførsel er, fordi jeg er syk. Eller kanskje jeg er missoppfattet. Jeg vet virkelig ikke selv.

Det føles ut som jeg har klart å ødelegge mitt eget liv. Uansett om jeg skifter jobb, hva hvis jeg møter noen gamle kolleger i byen? Hva om jeg møter henne igjen? Det føles ut som dette vil hjemsøke meg for resten av livet. Jeg har ikke noe ønske om å dø, men det føles ut som at rent logisk så er selvmord et uengåelig alternativ.

Har et veldig tankekjør nå. Skal prate med psykologen på onsdag.

2

Ny jobb hjelper heller ikke. Folk flest er fæle, egoistiske skapninger

3

Alle kollegaene mine er skikkelig flotte. Denne kvinnelige kollegaen er heller ikke ond. Jeg vet at hun er en veldig snill person. Det er dette som gjør det så utrolig smertefullt å bli misforstått så ille. Det føles som om hun og alle andre tror at de kan lese tankene mine uten å spørre meg.

4

Jeg vil utfordre deg på dette, for det er ikke sikkert at alt du beskriver henger sammen med noen diagnose. Det kan være feillæringer både hos deg selv og andre. Det er viktig at du drøfter denne muligheten med psykologen, for mange psykologer har en tendens til å overse eksterne årsakssammenhenger. Det virker også som om dere har en dårlig kommunikasjonskultur på arbeidsplassen, det har i så fall ikke bare med deg å gjøre.

5

Takk, for innlegg. Jeg skal ta det opp med psykologen imorgen. Det er litt vanskelig for meg å vurdere kommunikasjonskulturen på arbeidsplassen, for jeg har bare hatt en jobb tidligere. Jeg tror denne kvinnelige kollegaen ikke ønsket å ta situasjonen opp med meg direkte. Derfor var det ingen som informerte meg om hva problemet hennes var, jeg merket bare blikkene jeg fikk.

Som nevnt så har jeg hatt to tidligere annledninger til å reparere relasjonen, som jeg selv har ødelagt. I begge tilfellene tilbydde hun meg en hyggelig gest… Jeg vet ikke hvorfor men dette gjorde at jeg reagerte irritert. Jeg sliter fortsatt med å forstå reaksjonen min. Hadde jeg bare svelget den følelsen og oppført meg takknemlig, så kunne ting ha ordnet seg. Jeg vil si at jeg har en motstand mot å oppføre meg falskt, men kanskje dette er en løgn jeg forer meg selv. Med en gang jeg reagerte irritert, så endret hun holdning til skremt.

6

Da ignorerer du de blikkene, og forholder deg bare til det som blir sagt eksplisitt. Så er ihvertfall dét problemet løst.

Men det virker som du trenger å endre noen av dine egne reaksjonsmønstre, helt uavhengig av eventuell diagnose.