Personlighetsforstyrrelse engstelig unnvikende

[Løvetann1]

Hei. 👋🏻 jeg fikk diagnosen personlighetsforstyrrelse engstelig unnvikende for to år siden. Gjennom de to årene har jeg gått i gruppeterapi, som jeg har hatt god nytte av.

Idag hadde jeg min siste time i gruppen, da DPS har rammer på 1,5 år deltagelse/behandlig. Timen var veldig fin, en fin avslutning. Den var også veldig tung. Å nå kutte tilknytningen til gruppen ble mye tøffere enn hva jeg så for meg. Ensomhetsfølelsen skyller over meg, og savnet til gruppen er utrolig stor. Til tross for at det i skrivende stund er 12 timer siden jeg sa adjø..

Det fører videre til denne posten. Jeg ønsker gjerne å komme i kontakt med noen for å snakke. Dele tanker og følelser. Gjerne mennesker som kanskje er i samme situasjon/diagnose. Vet ikke hvordan dette fungerer her, men ta gjerne kontakt om du ønsker å snakke.

Ellers om meg: 33 år mann. Gift med barn på vei. Av hobbyer liker jeg å lese, gå turer og spille Nintendo.

[anonymee]

Jeg har ikke akkurat diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse, men vil si at jeg skjønner deg veldig godt. Jeg savner behandleren min på dps, enda det har gått flere måneder siden siste jeg var i kontakt med henne. Og nei, jeg er ikke lesbisk eller bifil. Jeg bare savner henne. Går fort lett i kjelleren av den minste lille ting, er ekstremt sårbar. Det er noe med den tilhørigheten man får av å gå i gruppe eller bare snakke med noen som faktisk forstår deg. :/