Personlighetsforstyrrelse engstelig unnvikende

Hei. đŸ‘‹đŸ» jeg fikk diagnosen personlighetsforstyrrelse engstelig unnvikende for to Ă„r siden. Gjennom de to Ă„rene har jeg gĂ„tt i gruppeterapi, som jeg har hatt god nytte av.

Idag hadde jeg min siste time i gruppen, da DPS har rammer pĂ„ 1,5 Ă„r deltagelse/behandlig. Timen var veldig fin, en fin avslutning. Den var ogsĂ„ veldig tung. Å nĂ„ kutte tilknytningen til gruppen ble mye tĂžffere enn hva jeg sĂ„ for meg. EnsomhetsfĂžlelsen skyller over meg, og savnet til gruppen er utrolig stor. Til tross for at det i skrivende stund er 12 timer siden jeg sa adjĂž..

Det fĂžrer videre til denne posten. Jeg Ăžnsker gjerne Ă„ komme i kontakt med noen for Ă„ snakke. Dele tanker og fĂžlelser. Gjerne mennesker som kanskje er i samme situasjon/diagnose. Vet ikke hvordan dette fungerer her, men ta gjerne kontakt om du Ăžnsker Ă„ snakke.

Ellers om meg: 33 Är mann. Gift med barn pÄ vei. Av hobbyer liker jeg Ä lese, gÄ turer og spille Nintendo.

Jeg har ikke akkurat diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse, men vil si at jeg skjÞnner deg veldig godt. Jeg savner behandleren min pÄ dps, enda det har gÄtt flere mÄneder siden siste jeg var i kontakt med henne. Og nei, jeg er ikke lesbisk eller bifil. Jeg bare savner henne. GÄr fort lett i kjelleren av den minste lille ting, er ekstremt sÄrbar. Det er noe med den tilhÞrigheten man fÄr av Ä gÄ i gruppe eller bare snakke med noen som faktisk forstÄr deg. :/