Ble for noen mnd siden diagnosert med Unnvikende personlighetsforstyrrelse, Dystymi, Sosial angst etter å ha blitt sykemeldt for et par år siden Pga utmattelse.
Går nå på aap å jobber 40%.
Det tok 19 år i jobb før kroppen sa stopp. Har aldri vært sykemeldt før det.
Har alltid slitt med jobb å skole men det har liksom gått på et vis.
Men nå gikk det ikke lengre.
Jeg som alltid bare har ignorert tanker å tenkt at jeg bare er beskjeden å en introvert, usosial pyse.
Har aldri hatt kjæreste. Å det er ikke for at ingen er interessert.
Men for jeg ikke klarer, blir så ufattelig nervøs jeg bare trekker meg unna å later som om jeg ikke er interessert.
Det er en forfærdelig følelse når noen man liker å syns er pen viser interesse.
Åsså klarer man ikke å gjøre noe med det.
Å hadde man greid det hadde det ikke kunne fungert uansett.
Er ingen som vil være ilag med noen som aldri reiser noen plass aldri drar på fest aldri er sosial.
Går i behandling til psykolog. Men det går veldig treigt.
Har alltid vært en introvert som føler jeg ikke passer inn noen plass.
Selv før angsten kom.
Har hatt mange kompiser opp igjennom årene som jeg ikke føler jeg har noe til felles med.
Har ofte bare blitt utnyttet men får veldig lite tilbake.
Har for et års tid siden på et mirakuløst vis klart å kjøpe meg hus.
Noe som jeg alltid har hatt lyst på.
Pusser opp innimellom å styrer på, men merker jeg ikke får noe særlig glede av det.
Føler ikke jeg kan snakke om det med noen.
Er ingen som skjønner. Får bare beskjed om at jeg må komme meg ut å dra på fest å treffe folk å snakke med.
Hvis noen som kjenner seg igjen i noe av det jeg skriver evt har unnvikende personlighetsforstyrrelse så send meg gjerne en mld for å dele erfaringer osv.
Er man 37 år hvis det har noe å si.