Rusbakgrunn, unnvikende personlighetsforstyrrelse,ufør,ensom og et spørsmål om Tinder

Ensomhet
1

Hei.
Dette innlegget kunne passet inn i de fleste forumdelene så prøver her.

Er en mann på straks 40 og som det står i overskriften så har jeg en del utfordringer i livet og jeg begynner bli ganske stresset over hvordan framtiden blir

Jeg er ung ufør pga my som skjedde tidlig i livet,
Fikk først innvilget dette når jeg var 37 pga mye som har skjedd i voksenlivet og når de så gjennom papirer helt i fra barneskolen så tvilte de ikke på at jeg skulle ha ung ufør og skulle hatt dette for lenge siden, men forrige kommunen jeg bodde i blånektet å hjelpe meg med det.
Så jeg har jo levd nesten hele livet uten ufør.

Uansett, trodde dette skulle bli kjempe lettelse å få landet dette, men når det ble innvilget så føltes det som verdens største nedtur å jeg begynte grave meg ned i alt det negative en ufør ville dra med seg, bla. Det å skulle lære seg sosialiseres, hvordan folk ser på en som er ufør, dette ville bare bety at ensomheten ble værre osv…og det stemte jo bra……

Jeg har levd mesteparten av voksenlivet som rusmisbruker, jeg startet først ruse meg i starten av 20 årene uten å ha rørt noe som helst før og det eskalerte fort!

Det var et samlivsbrudd som gjorde at det ble sånn… første tiden etter bruddet var jeg så deprimert at det resulterte i to selvmordsforsøk som moren min reddet meg fra,etter det ble det en tur til legen og jeg fikk benzo for første gang (det var ikke legen sin skyld at jeg begynte ruse meg altså) og når jeg fikk det klarte jeg endelig komme meg ut av senga og møte folk igjen, men da ble det mye festing med alkohol,veldig overdreven festing, å jeg var ikke telling på hvor mange jenter jeg var på (for å si det pent) i konstant søken om å bli likt og sett… det hjalp jo selvfølgelig ikke…

Etter en bytur med noen kompiser hadde en han ene skaffet hasj som vi røyka på vei hjem og det var en så herlig følelse!

Jeg ble glad, slappet av å så ikke negativt på livet lenger så selvfølgelig begynte jeg røyke dagelig, fra morgen til kveld, å når man først kom inn i dette miljøet var det ikke vanskelig å begynne med flere ting, sterke benzo, amfetamin, ecstasy sopp lsd osvosv… alt ble en virkelighetsflukt og dette endte jo opp med et heftig heroin+blandings misbruk, tenkte aldri på overdoser, og det skjedde flere ganger men bare fortsatte, ekstremt destruktiv virkelighetsflukt!

Jeg var livredd for å være alene nykter så det skjedde jo sjelden… det endte heldigvis opp med 18 mnd på rusbehandling og det kom jo fram at jeg hadde enadhd diagnose (som jeg egentlig hadde fått når jeg var 14-15 uten at noen ble informert om dette) og det kom også fram at jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, i tillegg til angst diagnoser og tilbakevendende depresjon.

Etter dette oppholdet flyttet jeg til nytt sted der jeg ikke kjente noen så det ble jo en utfordring i forhold til ensomheten men jeg hadde endelig blitt medisinert for ADHD for første gang og det hjalp med å holde seg rusfrie og mens den hadde effekt så var jeg også på bedre humør og så ikke så mørkt på livet, ble til slutt kjent med et par stykker så kom korona og ødela for meg…det skjedde mye i denne tiden men vil ikke lage innlegget så langt at ingen gidder lese det:)
(spør heller om noen lurer på noe)

Så hopper litt fram i tid.
Jeg har igjen flyttet til et nytt sted litt nærmere familie, trodde det skulle hjelpe mot ensomheten men det gjorde det ikke, føler meg mer ensom og udugelig sammen med de, alle i familien har noen, jeg er den eneste som er alene, sønnen min (han er over 18 å jeg bevist ikke har nevnt enda) syntes det er veldig trist at jeg er ensom, noe som gjør det værre!
Familien lurer jo på hvorfor selvom de ikke lenger spør liike ofte, jeg har jo ikke hatt et nytt ordentlig på straks 20 år så jeg skjønner at de lurer, jeg er jo ikke så åpen om diagnosene først og fremst, spesielt ikke personlighetsforstyrrelsen, men de prater jo tydeligvis med hverandre for det er ikke lenge siden broren min ville prate alene, så han slet med å si hva det var men tilslutt så han at det var ingen i familien som ville se anderledes på meg om jeg var homofil… det utløste mye rart hos meg, jeg er først og fremst ikke det, men da begynte jeg lure på hva annet de prater med hverandre om meg i “hemmelighet”…

Eller er det sånn samfunnet tenker om single/ensomme?

Jeg føler at jeg har klart å finne opp livet mitt så jævlig at jeg ikke kommer ut av det igjen, tilbake til “virkeligheten”… for dette føles som et mareritt…
Ja jeg hadde en trøblete oppvekst som ikke var min feil, jeg var veldig sjenert men klarte tilslutt å finne en kjæreste når jeg var i midten av 16 årene å flyttet ganske fort hjemmefra, følte for første gang at noen var glad i meg.
Vi bodde i et hus ved vannet med båt og greier og vi hadde muligheten til å få(!) det om forholdet holdt.
Vi fikk barn, jeg hadde jobb, begynte ta lappen og fikk bedre forhold til familien, så klarte det bruddet å knekke meg så grusomt at jeg endte opp som en suicidal rusmisbruker med et liv ikke vanlige folk kan forstå på noe plan, ufør, diverse diagnoser…

Ingen vil være sammen med en person som har dette i bagasjen, det har jeg fått bekreftet nok ganger…

Så nå nærmer jeg meg 40… hvert 5. År fra jeg var 25 har jeg tenkt at innen de neste 5 årene skal jeg ha fått ordnet livet, men det var bare blitt værre!
Å jeg har altid tenkt at er ikke ting bra til jeg er 40 så er ruslivet den beste løsningen for meg for å slippe ensomheten, det høres fælt ut, men jeg hadde det egentlig bedre da, jeg merker jo ikke så mye til personlighetsforstyrrelsen når jeg er ruset, jeg er ikke alene om jeg ikke vil det, det er det letteste miljøet å finne noen å være med (selvom man ikke kan stole på de, men der kan man ikke med vanlige folk heller)

Men så har jeg en Tinder profil også da, som jeg ikke bruker aktivt, jeg tar aldri kontakt med noen eller scroller, å da tar jo ingen kontakt heller, men her om dagen så var det noen som tok kontakt, å dette virket genuint som en person jeg kunne tenke meg bli bedre kjent med, hun virket oppegående og ikke skrytete om et perfekt liv på profilen.
Da jeg mannet meg opp til å svare så kommer plutselig spørsmålet; Hva jobber du med?

Det var full panikk, hva skal jeg svare på det som ufør???
Å da begynte jeg overtenke igjen… hvordan skal jeg forklare livet mitt? Hvor lenge skal jeg vente med å si
noe om det?
Skal jeg bare la være svare?
Til tross for ensomheten så er jeg livredd for å komme for nær noen igjen, både venner og kjærester, for frykten for å bli forlatt eller ignorert sitter så dypt!
Jeg tenker jo bare åssen jeg taklet bruddet for 20 år siden…

Er jeg dømt til å være alene?
Om ja, hvordan skal jeg akseptere det og godta livet mitt som det er?
Med min uflaks blir jeg vel 110 år å det er lenge igjen å være alene…
Eller skal jeg bare juge juge og juge for å kanskje finne noen?
Det tror jeg egentlig ikke jeg klarer, jeg klarer ikke juge på en Tinder profil engang haha…

Dette ble en mye lengere tekst enn planlagt, skulle egentlig bare stille et par spørsmål men hadde behov for å tømme hode merket jeg.
Den kunne blitt mye lenger men jeg måtte stoppe meg selv hehe… å beklager om ting er usammenhengende eller skrivefeil.

Så om noen har lest hele teksten så håper jeg noen har noe å komme med, uansett om det er tips, erfaringer eller hva det måtte være :)

Ha en fin kveld:)
Mvh meg

2

Hei Alx85

Siden jeg kjenner meg igjen i det du skriver og jeg tilfeldigvis logget meg inn her da ditt innlegg sto øverst fikk jeg lyst å gi deg et svar.

Jeg er selv 37 år, ikke i forhold og i perioder ganske ensom. Men det jeg har opplevd nylig er at det eneste jeg kan gjøre for å ta meg igjennom det å bli kjent med folk der jeg bor er å komme meg ut på arrangementer . Det må være noe som interesserer deg, noen felleskaper du kan bli en del av der du bor? Jeg er selv fra Danmark og har etterhvert skjønt at her i Norge så må man nesten gå på aktiviteter sammen for å bli kjent med folk. Det er ikke lett om man sliter med med unnvikende personlighetsforstyrrelse at forsøke å bli kjent med et annet menneske, hverken om man dater eller søker venner.
Jeg leste opp på symptomene på unnvikende personlighetsforstyrrelse og jeg kjenner meg igjen i mange av de. Mindreverdet, usikkerheten i sosiale situasjoner, en følelse av ikke å høre til noe sted, en motstand mot å inngå i nære relasjoner av frykt for å bli såret og avvist etc.
Det første jeg hadde lyst å si, er at jeg tenker du må være ærlig over for den personen du skriver med på Tinder. Det behøver ikke å føles som noen skam at du er ufør, for det er det ikke i det hele tatt, så bare si det som der er, bare si at du ikke jobber og forklar hvorfor. Ikke forklar hele din livshistorie heller. Noen få ord rekker, så er det opp til henne om hun vi spørre mer inn. Om hun ikke kan acceptere det blir det jo uansett ikke noen bra relasjon.

At du er ufør betyr jo at du ikke har travelt med å jobbe full tid i hvert fall - se det som en fin greie. Så mye mer tid til å ta vare på deg, til å være der for en kjæreste. Jeg skjønner at du er redd for nærhet, jeg er også kjemperedd for det, og for at begå feil sånn at den andre ikke liker meg lengre, men så lenge du er deg selv og er åpen om hva du føler så tenker jeg det skal gå fint.

Noen av os må gå i terapi og behandling hele livet fordi vi er så ødelagte av de tingene som har skjedd. Hvis du er en av de personene, så søk profesjonell hjelp, er mitt råd. Det beste du kan gjøre for å komme deg ut av ensomheten er å få basale fysiske, psykiske og praktiske ting i livet noenlunde på plass, sånn at du kan være så mye som mulig i balanse når du møter noen som kanskje vil være i en relasjon til deg. Du har sikkert mange historier fra din tid med rus som du kan dele, har også røkt mye og tatt mye forskjellig og selv om det var virkelighetsflukt var det jo også gøy inn imellom, kanskje det også var det for deg? Det betyr jo at du har levd og prøvd greier.
Vi er jo alle forskjellige og alle kjemper vi med våre greier, jeg har levd med selvmordstanker i 20 år, men samtidig ser jeg jo at det er masse som er veldig glad i meg, så da er det rart hvorfor jeg skal være så hård ved meg selv. Det er viktig å si seg selv at man er bra nokk. Men så vanskelig å praktisere det når man sliter. Uansett er du bra nokk. Du er kjempemodig å dele så åpent her. Takk for det.
Hadde også lyst til å si at jeg synes, hvis det kjennes komfortabelt for deg, så del din diagnose med familien. Tror relasjonen til de kan bli enklere hvis de skjønner hva du kjemper med.
Min erfaring er at om familien skjønner så er det enklere å ha en relasjon og søke hjelp og støtte derifra hvis man trenger. Igjen trenger man ikke å dele alt tenker jeg, det må være en balansegang, men uanset er det fint å være åpen. Det er hva jeg tenker. Håper noe av det jeg skrev her kan brukes til noe. Lykke til med alt!

Ha en fin kveld!
De beste hilsener fra meg!

3

sopp er vanedannende og “sterke saker”
Lol

5

Litt rødt flagg, vil jeg si, om dette spørsmålet om jobb dukker opp med en gang du svarer henne. Men om det er litt ut i samtalen med henne høres det litt bedre ut. Ville jeg tenkt/opplevd iallefall.

Høres jo bra ut, profilen hennes, når hun ikke skryter av å være “perfekt”.

Du kan jo også bestemme hva spørsmålet “hva jobber du med?” skal bety for deg, hva du skal legge/legger i spørsmålet.
Du jobber jo, etter mitt syn, helt klart med noe. Du jobber med;
Å få et bedre/annerledes syn på deg selv.
Å akseptere livet ditt slik det er/ble. Til nå.
Å være åpen for å komme veldig nær noen igjen etter det knusende bruddet som gjorde at alt gikk utforbakke for deg (slik jeg leser/tolker det du skriver).
Å stole på noen generelt.
Dette kan jo være en fin åpning på spørsmålet hennes. Å fortelle dette/si noe om dette.
Da blir hun jo ganske godt kjent med deg uten at du har gått veldig i detalj om hva det handler om. At du føler det du føler, og tenker det du tenker. Og du ser hvordan hun reagerer på det, uten at du trenger å utlevere deg selv helt.
Om hun er positiv, svare deg positivt altså, kan du jo gå videre med å fortelle litt mer om deg selv når du kjenner for det/om hun er nysgjerrig/forteller ting fra sitt eget liv.

6

Jeg er enig med Elgen_Harald her, vær ærlig med at du er ufør fra begynnelsen av, og evnt skriv noe kort om hvorfor eller rett og slett skriv at du kan fortelle om det når dere blir bedre kjent.
Også fortelle din familie om diagnosen(e), såfremt du føler at du klarer og vil. Av det du skriver så opplever ikke jeg at din familie prater med hverandre om deg i ‘hemmelighet’ som noe negativt, mere at de ikke helt vet hvordan de skal ta det opp med deg - kanskje er de redd for at de tar det opp med deg på feil måte liksom, at de er redd for å gjøre deg værre, osv.
Hva tenker du om det?

7

Du er jo et nydelig menneske (ikke en datingannose dette, syntes bare det du skriver om og måten du skriver det på vitner om en nydelig personlighet).

Hvordan er det i Danmark? Hvordan blir folk kjent med hverandre der? Virker lettere enn i Norge. Lurer på om du savner Danmark, og den (evt) mye lettere måten å bli kjent på?

Du har sikkert ikke fått diagnose på unnvikende personlighets forstyrrelse?
Så fint at du føler/ser at mange er glade i deg. Du er jo en person, tenker jeg, som er lett å bli glad i.

Problemet med å være redd for å ikke bli likt er jo at en kan havne i et forhold som ikke er bra for en selv. Så du har et bra poeng i at en må bruke “sjiraff språket” til seg selv (og andre forsåvidt). Bli glad i seg selv, eller iallefall nok glad i til å ikke (i utgangspunktet) akseptere å ha det vondt. I et evt forhold.

8

Hei Gollum!

Tusen takk for fine ord!

Det er jo etterhånden 8 år siden jeg bodde i Danmark og den gangen var jeg en helt annen person, bogstavelig talt, for er det ikke sånn at alle celler i kroppen byttes ut i løpet av 7 år? :)

Danmark er jo lidt Nordens svar på syden. Lange varme solrige somre der folk tilfeldig møtes på gata eller i parken og samtaler, venskap eller romantikk oppstår. Det er i hvert fall lidt sånn jeg har opplevd Danmark på sitt beste. Der er en åpenhet og en direktehet som er sjelden her i Norge. Men nå siden jeg har flyttet til Nordnorge opplever jeg faktisk litt av det samme, en litt sånn crazy direkte måte å snakke og bli kjent på. Fikk en ny venn da jeg var på badstu i dag og skal på en klubbkveld han arrangerer neste helg, så ting kan også være spontane her. It depends… Jeg savner konsekvent ikke ting som de var men er nysgjerrig på hvordan tingene er her og nå. Det er det som gir mening å forholde meg til.

Jeg fikk selv diagnose på schizotypisk personlighetsforstyrrelse for rundt 8-9 år siden, men da jeg ble screenet for det siste år så viste det seg att jeg ikke lengre har disse symptomene - har jo også jobbet masse med meg selv og utviklet meg de årene. Vi er alle litt kokos tror jeg, noen sliter mer med tingene enn andre så det blir et handicapp for de og da trenger man ekstra hjelp. Diagnoser er for meg fine for å få hjelp og for å forstå seg selv og kunne forklare seg for omverdenen med tanke på hvorfor man har vanskelig ved noen ting, men man må passe på ikke å identifisere seg med sin diagnose, tror jeg.

Det viktigste, tror jeg, er å elske seg selv, helt og holdent, for da er man ikke så avhengig av hva andrer tenker og føler og mener og synes om en, og samtidig kan man hvile i at man er bra nokk og fin akkurat som man er. Den selvtilliden og evne til å hvile i seg selv er noe av det mest sexy man kan tenke seg om man søker eller skal være i et forhold med noen.

Send meg gjerne en PM om du vil bli mer kjent, det er hyggelig å ha fine lange “samtaler” eller dialoger med folk herinde.

Er du god til å være glad i deg selv og de tingene du gjør for deg selv og andre?

9

Jeg tror også at ærlighet varer lengst. Lykke til…