Jeg har ikke hatt venner siden jeg gikk i grunnskolen. Jeg er en godt voksen kvinne. Jeg har så dårlige erfaringer med venner at det knyter seg hver gang jeg blir på praten med nye mennesker. Jeg har dessverre en i livet mitt som snakker meg ned. Min samboer. Hvis jeg skulle ha noen andre i livet mitt ville det blitt et press fordi et normalt menneske vil jo sin venns beste.
Jeg får faktisk en reaksjon når jeg treffer nye mennesker. Jeg kvier meg for å fortelle at jeg er ufør og hvilke diagnoser jeg har. Jeg er veldig glad i dyr og de få gangene jeg har vært nær i få kontakt med noen nye er de ikke glad i dyr. Jeg føler at jeg er for spesiell og ikke bra nok. Den følelsen blir jeg ikke kvitt.
Jeg vet at det hadde vært bra for meg å ha en god venn eller to. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Hva skal jeg snakke om? Huff, dette er så vanskelig
Eg har forståelse for hvordan du har det.
Ikke så lett å ha det sånn. Kjenner meg igjen på en måte og det kan være at du også kan ha diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Hei! Tusen takk for svar. Jeg glemte å skrive at jeg har faktisk unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg vil og vil ikke ha venner. Mye pga meg selv og redsel for å møte noen som ikke kommer til å like meg. Jeg forstår at jeg burde ha venner. Min mamma døde i høst og med henne forsvant det little sosiale jeg hadde.
Bare hyggelig det 🤗
Fikk diagnosen for noen år siden, godt å vite hva det er som gjør at mitt liv er sånn.
Har fått kjøpt meg en bok som heter:‘Å ønske, men ikke våge’ skrevet av Theresa Wilberg og Ingeborg Ulltveit -Moe Eikenæs.
Det er en bok om engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Boken kan bestilles gjennom Ark bokhandel.
Hei du. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, sliter med det sosiale jeg og. Så bra at du liker dyr da, de er gode å ha. Er ikke noe passiv aggressive undertoner der, man vet hvor man har dem hen. Hvor i landet bor du da, jeg bor i Sarpsborg.