Jeg har virkelig nådd et punkt i livet hvor jeg ikke klarer å bevege meg noe sted og jeg ser ingen fremtid for meg selv.
Jeg er 25 år gammel, har udiagnosert autisme (har prøvd å få fastlegen min til å gi meg henvisning, men den ble avslått to ganger på rad og sosiale ferdighetene mine er så dårlig at jeg ikke har klart å be noen andre om hjelp) og sliter med ekstrem angst, helseproblemer og nå livssituasjonen min. Jeg er egentlig en student og har studert i 5 år, men har endret retning og egentlig kun brukt denne tiden til å ta penger fra lånekassen og låse meg inn i hybelen vekk fra omverdenen, og kun klart å såvidt komme meg gjennom eksamene og emnene. Jeg har absolutt ingen venner (og ikke hatt det i 7+ år), jeg sosialiserer ikke med noen utenom på nett, har ekstremt dårlig selvfølelse, sliter med angst som ofte gjør meg ubrukelig og frossen mentalt, og har sinneproblemer som gjør at NÅR jeg blir tvunget til å sosialisere så tar det rundt 5-10 minutter før jeg har lyst å bare dra hjem og ikke ha kontakt med noen i over en uke. Jeg er ganske åpenbart autistisk for de som kjenner til tegnene: spesifikke interesser, ekstremt dårlig sosiale ferdigheter, mentale helseproblemer, apati, sinne, angst og en veldig realistik og negativ tankemåte.
Jeg har alltid slitt med å være rundt andre mennesker, jeg klarer for eksempel ikke å snakke med øyekontakt, jeg tar ikke telefonen/nekter å ringe, jeg klarer ikke å spørre om hjelp uten å tenke over konsekvensene en uke i forhånd, jeg sliter med å oppføre meg på en “riktig” måte rundt andre, jeg hater å bli sett på eller når andre er rundt meg når jeg prøver å gjøre noe som helst. Jeg gjør oftest alt for å unngå å måtte snakke med andre (det kan være alt fra å gå til selvbetjeningskassen på butikk, unngå å spørre om hjelp når jeg trenger det, sitte langt unna andre på bussen, se bort fra andre på gata, finne alternative måter å kontakte tjenester på.
Denne levemåten har ført til at jeg har isolert meg selv fra verdenen i utgangspunktet. Jeg er nå 25 år gammel og har aldri hatt en jobb, aldri hatt en kjæreste, aldri hatt en ‘virkelig’ venn, aldri vært på fest, aldri drukket, aldri hatt noen jeg virkelig kan stole på. Jeg tror dette har fullstendig ødelagt psyken min. Selv om jeg prøvd å søke jobber, finne venner, delta på studiene, virke glad og hjelpsom, så føler jeg meg oftest JÆVLIG sliten av alt sammen. Jeg har vært på mange intervju om jobb siden jeg var 16 (videregående) og aldri klart å komme meg gjennom første steg, ingen som ønsker en ungdom med realistisk syn på omgivelsene, som ikke lyver og viser null engasjement.
Jeg er sliten av menneskene rundt meg, hvordan verdenen fungerer, hvilke ting folk snakker om, hva som blir tatt opp på medier, hvilke roller vi har i samfunnet, at jeg må tjene penger for å leve, at jeg må lyve for å lykkes, at folk er dumme nok til å tro på religion, irrasjonelle ting, at jeg må ta opp lån for å ha eindom, at jeg aldri kommer til å være normal, at ting ikke går min vei, at det ikke finnes superhelter som automatisk vet hva jeg sliter med og vet hvordan de kan hjelpe meg, eller at det ikke finnes en lettere måte å spørre om hjelp på.
Jeg har selvmordstanker nesten hver eneste dag, og jeg bruker mesteparten av dagene mine på å være i panikk/angst-modus og så vidt gjør noe utenom å gå tur, dataspill, argumentere med folk på nett og spise mat. Noen dager så føler jeg meg såpass stressa at jeg ligger i sengen og ikke får gjort noe, andre dager klarer jeg å komme meg på butikken, men det tar ikke lang tid før jeg føler meg helt utslitt psykisk. Jeg har vært hos fastlegen og prøvd å be om autismediagnose, men jeg klarer ikke å få ut riktig ord eller forklaring på problemene min, selve angsten av å måtte bestille fastlegetime, vente i flere dager i stressmodus bare for å gå dit og glemme helt bort hva jeg ville si (på grunn av stress) hjelper virkelig ikke. Etter jeg fikk avslag av DPS fordi de mente at min situasjon ikke er seriøs nok mistet jeg virkelig all håp, og har aldri følt meg så misforstått om da, endte opp med at fastlegen sa at jeg burde oppsøke diagnose privat (men det koster jo faens meg titusen+++ kroner fleste steder og jeg har ikke akkuratt noe inntekter).
Når det kommer til studiene mine så er jeg dypt i gjeld, mange manglende emner/poeng og kommer til å stryke på bacheloroppgaven dette semesteret, etter sommer så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det er umulig at jeg finner jobb, og det er umulig for meg å studere videre om jeg mister støtten fra lånekassen. Hadde jeg hatt en diagnose kunne NAV kanskje ha hjulpet meg med livet, men uten å ha det på papir så kommer de til å tro at jeg lyver og har det bra, når i virkeligheten så er livet mitt helt på bunn. Jeg vet ikke hvor jeg skal spørre om hjelp, det er så jævla mange ting i veien for meg og som jeg må få hjelp med at jeg kun klarer å gråte hver natt når jeg tenker på hva jeg må komme meg gjennom for å nå noe som helst. Hvorfor gidde? Jeg har allerede mistet så mange år på å være syk og unngå samfunnet, hvorfor skal jeg gidde nå? For å jobbe en kjedelig jobb?, tjene monopolpenger, ta opp et 30års huslån?, være slave for et økonomisk system og aldri virkelig være fri fra stress? Det er jo så mye lettere om jeg bare avslutter livet på dette kapitellet, fordi selv om jeg klarer ordne opp i 90% av problemene mine så kommer autismen min til å følge meg til graven, og jeg vil alltid være annerledes enn andre og deretter aldri på nivå med normale mennesker.
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å mislykkes, overleve og bli tvunget til å fortsette å ha denne smerten i hjertet mitt hver natt. Jeg vil virkelig få hjelp, men når jeg ikke engang klarer å plukke opp telefonen og ringe noen som helst, hvordan i all verden skal jeg klare å spørre om helst ellers. Det at jeg skriver her bare viser hvor desperat jeg er, selv om jeg vet at det er millioner andre der ute med like problemer som får de samme svarene jeg kommer til å få, det er ingen der ute som virkelig vil hjelpe, og om jeg ikke tvinger meg selv til å gjøre noe med dette så er dette en tapt kamp uansett.