Autisme, angst og selvmordstanker

Jeg har virkelig nådd et punkt i livet hvor jeg ikke klarer å bevege meg noe sted og jeg ser ingen fremtid for meg selv.

Jeg er 25 år gammel, har udiagnosert autisme (har prøvd å få fastlegen min til å gi meg henvisning, men den ble avslått to ganger på rad og sosiale ferdighetene mine er så dårlig at jeg ikke har klart å be noen andre om hjelp) og sliter med ekstrem angst, helseproblemer og nå livssituasjonen min. Jeg er egentlig en student og har studert i 5 år, men har endret retning og egentlig kun brukt denne tiden til å ta penger fra lånekassen og låse meg inn i hybelen vekk fra omverdenen, og kun klart å såvidt komme meg gjennom eksamene og emnene. Jeg har absolutt ingen venner (og ikke hatt det i 7+ år), jeg sosialiserer ikke med noen utenom på nett, har ekstremt dårlig selvfølelse, sliter med angst som ofte gjør meg ubrukelig og frossen mentalt, og har sinneproblemer som gjør at NÅR jeg blir tvunget til å sosialisere så tar det rundt 5-10 minutter før jeg har lyst å bare dra hjem og ikke ha kontakt med noen i over en uke. Jeg er ganske åpenbart autistisk for de som kjenner til tegnene: spesifikke interesser, ekstremt dårlig sosiale ferdigheter, mentale helseproblemer, apati, sinne, angst og en veldig realistik og negativ tankemåte.

Jeg har alltid slitt med å være rundt andre mennesker, jeg klarer for eksempel ikke å snakke med øyekontakt, jeg tar ikke telefonen/nekter å ringe, jeg klarer ikke å spørre om hjelp uten å tenke over konsekvensene en uke i forhånd, jeg sliter med å oppføre meg på en “riktig” måte rundt andre, jeg hater å bli sett på eller når andre er rundt meg når jeg prøver å gjøre noe som helst. Jeg gjør oftest alt for å unngå å måtte snakke med andre (det kan være alt fra å gå til selvbetjeningskassen på butikk, unngå å spørre om hjelp når jeg trenger det, sitte langt unna andre på bussen, se bort fra andre på gata, finne alternative måter å kontakte tjenester på.

Denne levemåten har ført til at jeg har isolert meg selv fra verdenen i utgangspunktet. Jeg er nå 25 år gammel og har aldri hatt en jobb, aldri hatt en kjæreste, aldri hatt en ‘virkelig’ venn, aldri vært på fest, aldri drukket, aldri hatt noen jeg virkelig kan stole på. Jeg tror dette har fullstendig ødelagt psyken min. Selv om jeg prøvd å søke jobber, finne venner, delta på studiene, virke glad og hjelpsom, så føler jeg meg oftest JÆVLIG sliten av alt sammen. Jeg har vært på mange intervju om jobb siden jeg var 16 (videregående) og aldri klart å komme meg gjennom første steg, ingen som ønsker en ungdom med realistisk syn på omgivelsene, som ikke lyver og viser null engasjement.

Jeg er sliten av menneskene rundt meg, hvordan verdenen fungerer, hvilke ting folk snakker om, hva som blir tatt opp på medier, hvilke roller vi har i samfunnet, at jeg må tjene penger for å leve, at jeg må lyve for å lykkes, at folk er dumme nok til å tro på religion, irrasjonelle ting, at jeg må ta opp lån for å ha eindom, at jeg aldri kommer til å være normal, at ting ikke går min vei, at det ikke finnes superhelter som automatisk vet hva jeg sliter med og vet hvordan de kan hjelpe meg, eller at det ikke finnes en lettere måte å spørre om hjelp på.

Jeg har selvmordstanker nesten hver eneste dag, og jeg bruker mesteparten av dagene mine på å være i panikk/angst-modus og så vidt gjør noe utenom å gå tur, dataspill, argumentere med folk på nett og spise mat. Noen dager så føler jeg meg såpass stressa at jeg ligger i sengen og ikke får gjort noe, andre dager klarer jeg å komme meg på butikken, men det tar ikke lang tid før jeg føler meg helt utslitt psykisk. Jeg har vært hos fastlegen og prøvd å be om autismediagnose, men jeg klarer ikke å få ut riktig ord eller forklaring på problemene min, selve angsten av å måtte bestille fastlegetime, vente i flere dager i stressmodus bare for å gå dit og glemme helt bort hva jeg ville si (på grunn av stress) hjelper virkelig ikke. Etter jeg fikk avslag av DPS fordi de mente at min situasjon ikke er seriøs nok mistet jeg virkelig all håp, og har aldri følt meg så misforstått om da, endte opp med at fastlegen sa at jeg burde oppsøke diagnose privat (men det koster jo faens meg titusen+++ kroner fleste steder og jeg har ikke akkuratt noe inntekter).

Når det kommer til studiene mine så er jeg dypt i gjeld, mange manglende emner/poeng og kommer til å stryke på bacheloroppgaven dette semesteret, etter sommer så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det er umulig at jeg finner jobb, og det er umulig for meg å studere videre om jeg mister støtten fra lånekassen. Hadde jeg hatt en diagnose kunne NAV kanskje ha hjulpet meg med livet, men uten å ha det på papir så kommer de til å tro at jeg lyver og har det bra, når i virkeligheten så er livet mitt helt på bunn. Jeg vet ikke hvor jeg skal spørre om hjelp, det er så jævla mange ting i veien for meg og som jeg må få hjelp med at jeg kun klarer å gråte hver natt når jeg tenker på hva jeg må komme meg gjennom for å nå noe som helst. Hvorfor gidde? Jeg har allerede mistet så mange år på å være syk og unngå samfunnet, hvorfor skal jeg gidde nå? For å jobbe en kjedelig jobb?, tjene monopolpenger, ta opp et 30års huslån?, være slave for et økonomisk system og aldri virkelig være fri fra stress? Det er jo så mye lettere om jeg bare avslutter livet på dette kapitellet, fordi selv om jeg klarer ordne opp i 90% av problemene mine så kommer autismen min til å følge meg til graven, og jeg vil alltid være annerledes enn andre og deretter aldri på nivå med normale mennesker.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å mislykkes, overleve og bli tvunget til å fortsette å ha denne smerten i hjertet mitt hver natt. Jeg vil virkelig få hjelp, men når jeg ikke engang klarer å plukke opp telefonen og ringe noen som helst, hvordan i all verden skal jeg klare å spørre om helst ellers. Det at jeg skriver her bare viser hvor desperat jeg er, selv om jeg vet at det er millioner andre der ute med like problemer som får de samme svarene jeg kommer til å få, det er ingen der ute som virkelig vil hjelpe, og om jeg ikke tvinger meg selv til å gjøre noe med dette så er dette en tapt kamp uansett.

Hei.

Jeg føler at mine tanker her kan være svinge litt mellom hva du ønsker å vite og hva jeg mener du kanskje trenger å vite. Så det kan veldig godt være at mitt svar ikke vil falle i god jord hos deg.
Og dersom du føler det jeg skriver er urettferdig eller gjør deg sint, så bare husk at det er helt ok at du blir det.
For dette er bare min mening, og betyr ikke at det er rett i det hele tatt. Men jeg skriver det jeg tenker i håp om at det kan være til støtte for deg, ikke noe annet.

Først og fremst føler jeg med deg, for det høres ikke ut som om du har det godt i det hele tatt.
Jeg kjenner selv veldig godt til hvordan det er å leve med en slik type tyngde, apati og følelse av verdiløshet. Var der selv i en årrekke.

Om det er en ting jeg tror som funker veldig dårlig, så er det selvdiagnostisering - og det å prøve å fortelle personer som nok er bedre kvalifisert til å ta slike vurderinger enn vi selv er, hva som feiler oss. Det er det vurderingssamtalene er til, for bedre kvalifiserte personer å kartlegge hva som kan ligge til grunn for våre utfordringer. Og ut fra det ta videre steg mot hvilken behandlingsform - og type som kan passe.

Jeg er redd ved at å ta på deg selv jobben med å stille diagnoser, for så å ikke bli hørt, at du tar på deg undødvendig mye ansvar for deg selv på de områdene som det kanskje kan være viktigst å få en vurdering fra noen med rett kompetanse.
Det er mange diagnoser som har lignende symptomer, noen kanskje de samme til og med - men forskjellen kan for eksempel være opphavet til symptomene. Hvor, når og hva de kommer fra.

Du ser, jeg har selv opplevd de samme symptomene du beskriver - men for meg hadde det ingenting med autisme å gjøre i det hele. Det var angsten og depresjonen som jeg levde med etter mye traumer tidligere i livet som førte til at jeg over tid ble verre og verre, og symptomene ble mer sammensatt.

Ved å være ærlig, ydmyk, og åpen for å høre på de som kunne hjelpe meg (fastlegen først og fremst) fikk jeg over tid den hjelpen jeg trengte for å kunne leve et liv der jeg har det mye bedre.
Jeg tror også du kan klare å få det mye bedre dersom du kan åpne opp for å kanskje dele mer om hva som er vondt for deg med fastlegen, og ikke hva som du mener feiler deg for eksempel.

Du vil bli overrasket over hvor mye som kan løse seg over tid dersom du starter med å nøste opp i en ende. Du trenger ikke fikse alt på en gang, det holder med å begynne med ett steg om gangen.
Og at jeg tenker også at presset du føler akkurat nå mtp studier i tillegg og nok påvirker ting i ganske stor grad.

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg gjort mitt beste for ikke å tenke for langt frem i tid akkurat nå.
Hvis du kan, hold fokus på å komme i mål med bacheloren først. Så gjør ett nytt forsøk hos fastlegen.
Men denne gang kan du for eksempel skrive ned det du vil si til hen, slik at når du sitter i rommet og får panikk, og alle ordene du ville si glipper for deg - kan du ta frem lappen og lese ut tankene og følelsene du sliter med. I verste fall kan du gi lappen til fastlegen om så var.
Det høres ikke ut som om du føler selv du har så mye å tape på det, så kanskje det kan være verdt et forsøk å prøve en ny slagplan?

Det er bare slik jeg ser på det.

Men jeg har troen, det har jeg alltid på folk. Og jeg har også troen på deg.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg. Men det har jeg ikke. Hele systemet er føkka. Og som autist er det vanskelig å ignore. Jeg selvdiagnostiserte meg selv også før jeg fikk en offisiell diagnose. Og du har nok rett i dine antagelser. Poenget er at det å være autist ikke må være en dødsdom. Det samfunnet patologiserer er en manglende evne til å inkorporere et falskt verdensbilde. Nevrotypikere internaliserer sosiale normer og undertrykker autentisitet. Og det bidrar blant annet til at systemer som kapitalismen opprettholdes. Denne immuniteten mot systemisk hjernevasking ér en superpower, selv om den ofte føles som en straff. Jeg vet det ikke er noen trøst. Men du er i hvert fall ikke alene. Vi er flere som er drittlei.

Jeg tror ikke du bør uttale deg verken om hjernevasking eller ikke-autisters intensjoner og virkelighetsforståelse på gruppenivå, for påstandene dine her viser tydelig at du selv er en del av problemet.

  1. Tone policing (tonekontroll):

Du går ikke inn i substansen av det jeg sier, men reagerer på at jeg sier det. Dette er en velkjent hersketeknikk som handler om å delegitimere kritikk fordi den oppfattes som for «generaliserende», «upassende» eller «polariserende». Du prøver ikke å undersøke sannhetsgehalten i påstanden min, du prøver å diskreditere meg som person som ytrer den.

  1. Forsvar av majoritetens selvbilde:

Når jeg peker på at nevrotypiske mennesker (på gruppenivå) har et ubevisst samarbeid med undertrykkende systemer, oppleves det som en trussel mot ditt moralske selvbilde. Dette utløser et forsvar, som ofte kommer i form av «du er en del av problemet» – en projeksjon der ubehaget du føler ved analysen min, kastes tilbake på meg.

  1. Antistrukturell refleks:

Mange i dagens samfunn er sosialiserte til å tenke at alle problemer er individuelle, ikke strukturelle. Så når jeg trekker inn hjernevasking, kapitalisme og nevrotypiske normer, går jeg rett imot et kulturelt tabufelt. De fleste har ikke verktøyene til å diskutere dette uten at de føler seg personlig angrepet, og derfor reagerer du med avvisning heller enn nysgjerrighet.

  1. Kveling av radikale perspektiver:

Uansett om du som svarer meg forstår det bevisst eller ikke, er denne typen respons en måte å nøytralisere radikale perspektiver på. Det som egentlig kunne vært en utveksling om hvorfor autister oppfatter samfunnets strukturer annerledes, blir i stedet gjort til et spørsmål om min feil, min blindhet, min rolle som «del av problemet». Dette er veldig vanlig når noen prøver å bryte konsensus og si noe systemkritisk.

Denne avhandlingen bekrefter bare det jeg sa i forrige innlegg, men den høster sikkert applaus i menigheten.

Jeg skjønner at det jeg skrev traff en nerve hos deg, og det er helt okay. Det jeg prøvde å si til TS, er at samfunnet ikke er bygget for nevrodiversitet. Men jeg la for lite vekt på at vi er flere som har stilt de samme spørsmålene, og at det finnes muligheter for støtte, hjelp og fellesskap. Vi kan sammen skape en fremtid der ærlighet, logikk, realisme, fellesskap og empati går hånd i hånd. TS er ikke alene. Det er flere av oss. Livet trenger ikke være en tapt kamp. Vi må bare finne hverandre og skape den endringen som må til. Hjelpen ligger ikke nødvendigvis i systemet, men i å finne likesinnede. Og vi finnes. Så til TS: Våg deg ut, om bare litt. Finn grupper som deler dine særinteresser og du vil se at du ikke er så alene som du frykter. Ta et kurs i noe du har villet lære. Engasjer deg politisk eller bli besøksvenn. Dra på gratisarrangementer, fordrag eller kunstutstillinger. Internetts ekkokammer og systemets rigiditet representerer ikke hele befolkningen. Jeg lover deg at det finnes mennesker som kan se deg og som vil glede seg over ditt skarpe intellekt og engasjement.

Og jeg skjønner at det jeg skrev traff en enda større nerve hos deg, som også er okay siden du nå er du inne på et mye mer konstruktivt spor i dine råd til TS.

Forøvrig er det ikke alle med AS-diagnose som er enige i nevrodiversitetsteorien og dens underliggende premisser, men det er en annen diskusjon.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke aner hva poenget ditt var. Da jeg svarte i natt, var jeg på samme sted som TS. Og jeg ville først og fremst vise at TS ikke er alene. Og påpeke at feilen ikke ligger hos TS, men i systemet. Det jeg ikke kunne tilby i den tilstanden var håp, og det ville jeg korrigere i dag. For også jeg glemmer det når mørket overskygger alt annet.

“Hvis man lurer på hva noen har ment, må man spørre dem”, sa en offentlig ansatt psykolog til meg. Så begynte jeg å gjøre det, istedenfor å basere mine tanker og handlinger på spekulasjoner og antakelser om andres intensjoner og motiver, enten det gjelder systemer eller enkeltindivider. Og da ble livet mitt veldig mye lettere. Anbefales!

Ah! Det forklarer saken. Så du reagerte så sterkt på innlegget mitt fordi du IKKE spekulerer i andres motiver? Bra jobba.

Nei, jeg reagerte fordi du kommer med påstander som ikke er relevante for trådstarters problemstillinger. Essensen i det du har skrevet i klartekst er ikke til å misforstå.

Du skjønner at jeg er autist, ikke sant? Jeg klarer ikke gjette meg til hva du mener. Men jeg kom ikke hit for å krangle med deg. Jeg skjønner at du sliter du også ettersom du er her. Det er helt okay å bli trigga. Det var ikke min intensjon eller hensikt med innlegget. Og det er synd det ble lest slik. Jeg kom hit for å støtte TS. Og jeg håper jeg har klart å tydeliggjøre min hensikt med innlegget i løpet av denne samtalen.