Jeg starter bare rett på…jeg er så lei av alt, hele kroppen min skriker for meg å gi opp, jeg har slitt hele livet mitt å gått på bup i 3 år uten å bli noe bedre, bare værre…jeg har gått i DBT to runder og har nå sluttet fordi jeg har ingenting mere å gi. Jeg sluttet som en tillatelse i å ta livet mitt å jeg har aldri følt meg så langt nede som jeg gjør nå, jeg har hatt flere selvmordsforsøk men aldri følt meg SPNN her, denne gangen er det ingen sjans om jeg overlever, jeg klarer ikke mer, jeg slutter i bup, har begynt på vgs men har allerede mye fravær. Jeg ble innlagt på skutt i tre dager pga selvmordstanker 3 uker siden P ble da senere innlagt samme helg i to uker for å «gjenopprette håp»…noe som ikke har funket.
Jeg var klar på til både mamma og bup at denne ganger er det siste kroppen min makter, det er ingenting igjen å jeg klarer såvidt og stå oppreist. Jeg sa til bup at om jeg har like suicidal som jeg var når jeg kom så klarte jeg ikke mer, da var jeg ferdig…men her er jeg nesten en uke senere…og skriver brev til alle og har planlagt et forsøk jeg ikke overlever som de andre. Helsesystemet har gitt meg opp og det har jeg også, jeg har bpd, autisme, depresjon, sosial angst, adhd, spiseforstyrrelse, tics og mer…livet mitt er ment til P ta slutt nå, og det er ingen slm klarer ig hjelpe, om jeg ikke gjør det så skriker den svarte delen i meg og tvinger meg å bryter meg ned…men den hvite delen inni meg står redd bak meg og håper jeg velger rett…men den svarte er alt jeg vil å klarer ig høre på…jeg har ingenting igjen.
snakk med moren din og kontakt fastlege og akutt hjelp, det finnes masse god hjelp der ute.
Om du trenger noen å skrive til om problemer og ting du er opptatt av så finnes det mennesker som har samme utfordringer som deg og gode foreninger som kan hjelpe. Er du medlem i en slik forening? Der du møter andre med like utfordringer?
Jeg har en rekke med sammensatte plager fra autisme spektret, adhd, panikk angst sosial angst og et syndrom som er noe forbanna sjeldent drit og egentlig årsak til alle problemer. For meg hjalp det å møte likesinnede som forsto meg, nye venner fikk jeg også.
Denne siden er veldig fin synes jeg med tanke på at vi som er her er her av en grunn og mange er opptatt av å hjelpe hverandre.
Jeg ønsker deg alt godt og selv om du ikke føler nå at du har noe å gi så er det kanskje tiden for å ta/få.
Jeg har gått i Dialektisk Atferds terapi i to år for de med Bpd/Ustabil personlighets forstyrrelse… men det har ikke hjulpet, er mye alene så det er ikke så mye, men tusen takl🫂 håper det blir bedre for deg!
Det høres ut som om du har det veldig vanskelig for tiden, jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men det beste jeg kan gjøre er å skrive noen tanker og spørsmål her, som jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt.
Tenker du at du må være “flink”, eller har du veldig lyst å gå på skole akkurat nå? Det er mulig å fullføre utdanning både i 20- 30- og 40-årene (og noen bytter jobb etter det også), så om du tenker at du må være flink, så tenker jeg at det viktigste du kan være flink til er å være snill med deg selv, og at det er mye viktigere at du holder deg i live, enn at du stresser med noe som gjør deg mer sliten.
Det er en sorg å få en diagnose, eller flere, men du er så ung, det er ikke bare nedover fra nå av, tvert i mot. Jeg håper at du klarer å holde fast ved det inne i deg som vil deg selv vel, som ser håp, og som vet at det kan bli bedre.
Har du noen hobbyer du har likt å holde på med tidligere? Noe nytt du kan bli interessert i etter hvert, kanskje se for deg noen år frem i tid, at du bruker tid på denne nye interessen?
Alt er verre når man er ung, psykisk sykdom også, det er i alle fall min erfaring.
Fordi…? Det er da ingen andre enn behandlere med taushetsplikt som skal vite om hvilke diagnoser man har eller ikke har. Og hvordan skal man få den hjelpen man har rett på uten en diagnose som beskriver problemet?
Når det er sagt så er det mange inkompetente folk spesielt i BUP.
Jeg vet ikke helt hva som er lurt å si her, men jeg føler i hvertfall at jeg kan relatere til flere av de tingene du nevner…
Jeg tror forøvrig at jeg har autisme og/eller adhd selv, og er tidligere blitt diagnostisert med bpd (har også deltatt i terapikurs for de med diagnosen, i 1 år).
For meg var selve kurset en bra ting, men tror det var mest for at jeg “likte” å lære, hvis det gir mening… jeg interesserer meg for mennesker natur/psykolog osv! Og følte meg nesten litt “på topp” da jeg fikk sitte i en gruppe og “diskutere” om slike ting…
Men terapien ble holdt over Teams/skype eller hva det var, pga korona! Så sånn sett var jeg heldig, følte jeg… for jeg takler bedre å ha folk litt på avstand, enn å sitte i samme rom som dem osv… da jeg er VELDIG sensitiv til kroppspråk, energi, tonefall osv. Slike ting tapper meg for energi, og jeg er avhengig av alenetid og ro for å “lade opp” og føle meg bra igjen…
Vet ikke om du kan relatere til dette! Men jeg kan forstå litt hvordan du har det, tror jeg… Jeg har ett ganske svingende humør. Den ene dagen tenker jeg på selvmord, og det blir verre de dagene jeg er “tom for energi”… og den andre dagen er jeg “hvit” som du nevner.
Har du noe du kan holde på med, som gir deg tilbake energien? <3 jeg tror det er viktig å fokusere på å gjøre ting som gir deg noe tilbake, fremfor de tingene som tapper deg…! Hvis det gir mening.
Du må bare sende melding til meg hvis du har lyst til å snakke, dele erfaringer eller trenger støtte :)