Jeg har siden 2020 hatt et palliativt barn. Det er en krevende situasjon å se at det jevnt går nedover og jeg tror ikke det er veldig lenge igjen i det store og hele.
Det er den ene siden av saken. Den utfordringen er at jeg siden barneårene har hatt utfordringer som stemmer godt med ADHD. Det er kanskje blitt en veldig hypet opp diagnose. Men samtidig så er det veldig krevende å fungere med det. Det blir større å større utfordringer egentlig hver måned. Desverre så finnes det ikke noe form for støtte ordninger her. Da må det eventuelt være så kritisk at det er innleggelse. Jeg er ikke der per nå.
Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg skal løse dette videre på en måte som gjør at jeg kan fungere bedre som ektefelle og far til de resterende barn.
Så leit å høre, det er fullt forståelig at du har det krevende nå, og jeg tenker at det er viktig at du får støtte og oppfølging av noen. Det er jo fint at du tenker på at du ønsker å fungere bedre som ektefelle og far.
Hvis du tror at du har ADHD og utfordringer med det, så vil du kunne bli utredet for det, eller?
Kommunen man bor i skal gjerne ha lavterskelordninger for å komme og snakke med noen.
Har du snakket noe med partneren din om dette?
Ellers så vil jeg anbefale å skrive til veilederne her, for de kan ha mer konkrete råd om hva du kan gjøre, og de kan være en støtte og et sted å ventilere. De svarer innen et døgn, og man kan skrive så mye man vil til dem.
Er det ellers noen gode ting du kunne ha gjort for deg selv? Det å ta vare på seg selv, er den beste måten man kan være der for andre. Hva vil være godt for deg akkurat nå? Hva trenger du?
Jeg har diskutert dette med partneren. Vi var begge hos lege for å fylle ut søknadsskjemaet for utredning. Jeg fikk avslag da de mente de ikke kunne utrede for dette nå da de ikke kan utelukke andre ting grunnet situasjonen. Det er desverre ikke noe tilbud her. Det er lagt ned.
Jeg skjønner. Det gir mening at de ikke vil utrede nå da de ikke kan utelukke at situasjonen din nå spiller inn. Men det jeg skjønner godt at det er frustrerende å ikke få noe hjelp eller oppfølging nå. Så dårlig at de ikke har noe tilbud der nå, at det har blitt lagt ned.
Det er bare bra at man kjenner at man trenger hjelp og støtte i en krevende situasjonen, og du er jo i en så absolutt, og burde få hjelp og støtte. Det ville være så mye bedre om du fikk det nå, enn å vente til det blir enda verre.
Jeg vil igjen anbefale veilederne her. Det er iallfall bedre enn ingenting å skrive til dem. Jeg har selv brukt dem flere ganger som støtte i krevende situasjoner, og jeg er veldig glad for å ha gjort det. For meg er det et sted å få luftet ut, men også at de kan komme med noen råd, hvis man ønsker det.
Har dere andre folk rundt dere, dere kan støtte dere på?
Det er godt å høre at dere har andre rundt dere, å ha støtte av andre er viktig nå. Folk som kan bidra eller avlaste, og gi omsorg.
Det finnes også en pårørendeforening så jeg i går, kanskje du kan finne tips eller støtte der?
Jeg håper at du finner noe eller noen som kan gjøre det litt lettere i det dere står i nå, men det kommer jo til å bli tungt for dere uansett. Det å godta det, og godta at man ikke greier alt man ellers skulle greid eller ønske at man greier, er også viktig.
Og gjør gode ting for dere selv og hverandre, selv om man ikke kanskje får vært der hele tida for hverandre eller så mye man skulle ønske, så tror jeg at det å skape noen små, fine stunder sammen, med partner og med barn, sammen eller hver for seg, er viktig. Det å få noen pauser sammen der man bare er sammen og gjør noe som er fint for en. Sånn små gullkorn kan virke lite, men de kan bety veldig mye.