Jeg var i ferd med å rydde i gamle blader da jeg kom over A-magasinet fra 31. mars i år. Der stod det en sak hvor denne siden ble nevnt. Er ny her. Var usikker på kategori, så jeg la det til generelt. Det stod historien til en mann som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Forferdelig lesning.
Det jeg forsøker å ta opp, er dette som overgriperen sa, at han ikke skulle si det til noen. Og det tok 19 år til han sa det.
Hva går det an å gjøre for at barn som opplever slikt, sier ifra? Det er enormt viktig. Både fordi barnet forhåndstips får hjelp, og, like viktig, forhindre at slike overgripere senere forgriper seg på andre barn. Det gjorde mannen i denne saken.
Jeg tror ikke det finnes noen magiske ord. Men jeg tror vi må våge å se det, våge å tenke at slikt kan skje. Og når det kommer små drypp fra barna, må vi ta det imot på en god måte og våge å stille spørsmål. Være tilgjengelige. Trygge, varme. Tåle det de bærer på.