Jeg var i ferd med å rydde i gamle blader da jeg kom over A-magasinet fra 31. mars i år. Der stod det en sak hvor denne siden ble nevnt. Er ny her. Var usikker på kategori, så jeg la det til generelt. Det stod historien til en mann som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Forferdelig lesning.
Det jeg forsøker å ta opp, er dette som overgriperen sa, at han ikke skulle si det til noen. Og det tok 19 år til han sa det.
Hva går det an å gjøre for at barn som opplever slikt, sier ifra? Det er enormt viktig. Både fordi barnet forhåndstips får hjelp, og, like viktig, forhindre at slike overgripere senere forgriper seg på andre barn. Det gjorde mannen i denne saken.
Jeg tror ikke det finnes noen magiske ord. Men jeg tror vi må våge å se det, våge å tenke at slikt kan skje. Og når det kommer små drypp fra barna, må vi ta det imot på en god måte og våge å stille spørsmål. Være tilgjengelige. Trygge, varme. Tåle det de bærer på.
Det kan ta i gjennomsnitt 17 år før noen klarer å fortelle om overgripene som har skjedd. Trist at det tar så lang tid, men tror noe av grunnen er fordi en ikke forstår at det en ble utsatt for var overgrep eller en vil ikke gjøre noe verre, tror ikke det var så ille, eller at de selv føler seg skyldig i det.
Det må mer informasjon om forebygging av overgrep.
@sommi22 De første leveårene gir enorme spor i vår personlighet resten av livet, det er da mye av normalen vår skapes. Det har kanskje noe med saken å gjøre.
hei kristoffer, jeg er i en alder av 36 og førstes nå har jeg fått delt mitt med pykologen jeg ble overgrepet fra jeg var 7 til jeg var 11, og jeg prøvde å siifra når jeg var 10 men ble ikke trodd av det som var rektor på skolen fikk bare bekjed att slikk kunne jeg ikke bare beskylde noen for og var bare noe jeg fant på. så da tok jeg det aldri opp noen igjen etter det.
Vondt å lese.
Denne rektoren lever sannsynligvis enda, har du prøvd å konfrontere ham?
📙 Eventuelt kontakte skolen, si hvordan det var?
han lever ikke lenger ellers skulle jeg gjort det
Jeg tror på mer åpenhet om at slike ting kan skje, både sånn at voksne som jobber med barn er bedre til å fange det opp det, og for at barna skal lære at kunne vite at hvis de utsetter som noe slik, så er det noen som gjør noe galt mot dem og som de skal beskyttes mot.
Det føles ofte ut som om det at voksne ikke vil snakke om slike ting - at de ikke vil tenke på at det skal kunne være slik, at man ikke skal tenke dårlig om voksne og at det er mye enklere å på en måte å gi en annen forklaring på hvorfor barnet reagerer eller er slik det er - at det er noe galt med barnet. Eller at de tenker at de ikke ønsker å snakke om slike ting med barn, av ulike grunner. Det kan føles ut som at alt som ties om, ikke finnes.
Jeg tror at det viktigste er at vi som voksne tåler å høre slike historier, at vi lærer om hva vi skal og kan gjøre når det er noen barn vi møter som vi er bekymret for, eller bare vise at vi er åpne for å ta i mot hva det nå er barn vil ønske å fortelle oss. Og vise at vi er trygge voksne, det går an å stole på - at vi ikke går bak ryggen på dem med ting de har fortalt oss, at vi tror på dem, tar dem seriøst og gir dem informasjonen de trenger.
Jeg leste et sted at det vondeste er den følelsen av å måtte holde det man har opplevd for seg selv. Og derfor må vi vise barn, og voksne, at de ikke trenger å gjøre det. Det tar ikke bort det som har skjedd, men det kan gjøre at man unngår isolasjon, masse skam og at det skal sette et merke på resten av livet ens.
Jeg vil også applaudere alle som har turt å fortelle om historien sin til andre. Jeg håper dere er stolte over dere selv pga. det, og stolte over at dere har overlevd dette.