Jeg har et rart dilemma hvor jeg merker jeg blir veldig opptatt av å få «seksuell»oppmerksomhet av eldre menn (mye eldre enn meg selv). Er dette normalt?
Jeg gjør ikke noe spesielt med oppmerksomhet eller oppsøker eller «ber om det» med utfordrende klær osv, men jeg liker godt når jeg får den uavhengig. Er spesielt i jobbsituasjon at jeg jobber med flere eldre menn som jeg ser at ser på meg en del og jeg liker det.
Er spesielt en som snakker mye med meg og vil ha meg med på ulike jobboppdrag, hvor jeg blir litt glad hver gang jeg får litt oppmerksomhet av han.
Selvom jeg liker ikke dem i seg selv, de er mye eldre enn meg og skalla osv.
Som voksen mann har jeg lært meg å ignorere, se en annen retning, skjerme meg fra å bli tiltrukket. Jeg hadde sannsynligvis unngått deg i en jobbsituasjon.
Det har ikke noe med utseende, kun med utstråling. Synes det er trist, kanskje du er en hyggelig person som er kjekk å jobbe med.
Hei,
Forstår ikke helt spørsmålet. Hva er det som er trist tenker du?
Jeg skriver at jeg gjør ingenting bevisst og oppfører meg kun profesjonelt på jobb. Jeg går ikke med utfordrende klær osv. Det som jeg synes er «rart» er at jeg tenker mye over det selv mtp aldersforskjellen osv. I tillegg så blir jeg litt selvbevisst på hva jeg har på meg og er redd for å si/gjøre noe som kan misforstås, selvom jeg i bunn og grunn setter pris på oppmerksomheten. Vet ikke helt hva med adferden min jeg kan endre på som er årsaken isåfall, men kom gjerne med eksempler på fallgruver. Virker som det er det du hinter til.
Føler ikke de unngår meg hvertfall, men jeg har en stilling som gjør at alle må snakke med meg uansett. Jeg får også mye oppdrag, men usikker på om jeg får det pga jeg er flink eller av andre grunner.
Jeg leste feil, eller har du redigert på innlegget? Jeg leste det tidligere, så tenkte jeg jeg skulle vente med å svare.
Jeg trodde problemstillingen var at du likte å manipulere de andres følelser, men ikke ville ha noe mer enn deres oppmerksomhet og godvilje.
Kan bare være starten krøllet det til for meg. Om det er motsatt synes jeg det også er trist, jeg synes at en burde slippe slik oppmerksomhet og tanker, hvertfall på jobben.
Godt at det er normalt, men ja, er sikkert ikke riktig, men skader jo ingen når det er mest inne i hodet mitt. Men jeg blir veldig var på oppførselen min så ikke noe misforstås. Så dette er mest inne i hodet mitt, men mulig jeg utstråler noe uten å tenke på det selv. Det er f.eks. aldri jeg som oppsøker, for det føler jeg kunne blitt misforstått. Er som regel bare veldig hyggelig, positiv ja-person og spør mye spørsmål for å virke interessert (for å bygge relasjoner liksom). Så påenmåte er det for å klatre litt i hierarkiet på jobb, siden jeg får jobboppdrag osv, men jeg merker jo disse blikkene og at jeg blir oppsøkt litt ekstra av enkelte, og den oppmerksomheten liker jeg. Pleier å bare late som ingenting i situasjonen og være som jeg pleier. Vil ikke avvise heller pga det også blir feil mtp oppdrag osv.
Det er pga. slike problemstillinger at man ønsker en samtykkelov, at folk kjemper for det. Man har lov til å like oppmerksomheten til andre og alt sånt, uten å ha noe ansvar for det. Du har ikke noe ansvar for hvordan de tolker det eller hva slags signaler du gir. Du har lov til å like det, og ta imot oppmerksomheten, uten å ønske noe mer. Og ingen har rett til å si at du lurer noen eller noe sånt for det.
For meg høres det ikke ut som du gjør noe som helst galt.
Og som menn føler seg lurt av sånt, så er det de som har et problem. Så lenge man ikke har sagt ja til noe, så kan de ikke gå ut ifra at man vil eller mente noe mer med det.
Det er veldig sant! Kloke ord :)
Jeg får bare prøve å ikke tenke så mye på det, er jo veldig uskyldig også. Opplever ikke noe ubehagelig pga det hvertfall. Jeg kan ikke begynne å avvise eller virke veldig kald heller.
Jeg er helt enig, det må være lov til å være den du er.
Og hvis du merker at det går av streken eller blir ubehagelig for deg, eller noen begynner å si noe om det, og du merker at de tar helt feil, så får du bare være tydelig med dem.
Jeg tror at man kan ta imot oppmerksomhet og samtidig vise tydelig at man ikke er interessert i noe mer, at man gjør det når man er klar over det selv at man ikke vil noe mer med det, og det skal de kunne tåle.
At du er hyggelig med folk på jobb og de liker deg, må jo bare være bra :)
Alt dette høres helt normalt ut for meg. Du er åpen for nye jobboppdrag og takker ofte ja, så det er naturlig at du også får flere forespørsler aka mer oppmerksomhet. Det er sikkert en del eldre menn i yrket ditt, og mange av dem setter nok pris på å jobbe med deg. Samtidig virker det som du har en fin og profesjonell personlighet, noe som gjør at folk liker å prate med deg på jobb.
Det er ingenting galt i å like oppmerksomheten, så lenge du selv føler deg komfortabel. Det viktigste er at du trives med dynamikken og setter grenser hvis noe skulle føles feil. Ønsker deg lykke til!😊
Det er veldig uskyldig, men jeg ser tydelige blikk avogtil, og har fått noen oppdrag hvor jeg tror ikke det bare er profesjonelt at de spør. F.eks. jeg hadde på meg et skjørt og når jeg snudde meg for å gå ut av rommet så kom det et spørsmål om jeg kunne være med på noe på kveldstid (både jobb og sosialt, og litt utenfor mitt felt). Vi har også vinduer som gjør at jeg kan se hvor de ser når jeg snur meg for å gå ut av et rom, og det har skjedd såpass ofte at det kan ikke være tilfeldig, men jeg kan ikke rygge ut heller. Har også blitt «blikket» et par ganger mens jeg selv hadde blikkontakt og tydelig så det. Har ikke brukt det skjørtet igjen, bare sånn i tilfelle.
De er bare hyggelige og profesjonelle overfor meg da, men tenker avogtil at de har baktanker, litt som meg selv. Bare at forskjellen er at jeg ikke oppsøker uten en jobbrelatert grunn, men setter pris på den oppmerksomheten jeg får litt uavhengig av det. Også på det profesjonelle plan. Men får litt selvtillitsboost av blikkene, det er jo en slags bekreftelse. Samtidig så har jeg en liten «frykt» for at det på et tidspunkt kan bli ubehagelig så klart, men jeg kan ikke ta det opp med vedkommende uten å ha en god grunn, føler jeg. Frykten er jo i seg selv irrasjonell og kommer bare av at dette er en person med makt over meg, både profesjonelt og fysisk liksom.
Den som spurte om dette med kveldstid trakk det tilbake på et senere tidspunkt da, så jeg trengte heldigvis ikke å forholde meg til det.
Jeg skjønner at det føles litt blandet – både som en bekreftelse, men også som noe som kan bli ubehagelig. Det er jo hyggelig med oppmerksomhet, men det er viktig at du alltid føler deg komfortabel. Hvis magefølelsen din sier at noe kanskje ikke er helt tilfeldig, så er det verdt å være bevisst på det. Du skylder ingen å ignorere den følelsen. Og husk at du ikke trenger en «god nok grunn» for å sette grenser – din opplevelse er nok.
Ja, det er veldig sant og fint det du skriver. Jeg tror ikke jeg kommer til å si eller gjøre noe med det før jeg eventuelt synes noe er veldig tydelig, for per nå så kan det jo avfeies. Men hvis det f.eks. er kommentarer, spørsmål eller noe mer som har en undertone av noe seksuelt som hadde blitt ubehagelig, så måtte jeg nok gjort noe med det.
Det høres ut som en god strategi – du har jo kontroll, og så lenge du føler deg komfortabel, er det jo ikke noe som må adresseres. Men det er bra at du har en bevissthet rundt hvor grensen din går, sånn at du er klar hvis det skulle skje noe som ikke føles greit.
Jeg er for at folk skal være hyggelig og spør andre spørsmål for å vise interesse for andre og bygge relasjoner. Jeg syns det er alt for lite av det i dagens samfunn, at folk er for redde for å bare snakke med nye folk og vise interesse for dem, og at det er bare fint og positivt hvis noen gjør det.
Og hvis noen legger for mye i det hvis man viser interesse for andre folk eller rett og slett bare er hyggelig, eller tenker at man skylder dem mer pga. det, så er det de som har et problem.
Skal vi ha et samfunn der det er farlig å være hyggelig, positiv og vise interesse for andre?
Man kan ha så mange ulike relasjoner til folk, som kan være fine og koselig på ulike måter. F.eks. snakke litt med dem som jobber i en butikk, eller bare slå av en prat med en fremmed over noen man ser der man er, uten at det trenger å bety eller føre til noe mer. Det kan være sånne fine ting, små møter i hverdagen.
Det er så mange som er ensomme i dette landet, og jeg tror helt og fullt på at noe av problemet er at folk er så redd for å ta kontakt med nye folk, og vi generelt som et samfunn helt skal holde oss til “flokken” vår, og ikke snakke med andre, eller at forholdet må være avklart før man i det hele tatt snakker eller er med et annet menneske. Samtidig som vi ønsker å få ting fra andre, noe som er naturlig, da vi alle har behov for å være sosiale og ha kontakt med andre mennesker. Hva med å være nysgjerrig på folkene rundt en, istedenfor å bare tenke på hva man ønsker å ha eller få av noen?
Det burde ikke være farlig å være hyggelig, for det skader jo egentlig ingen, mens det å ikke være hyggelig eller ikke vise interesse for andre, kan gjøre stor skade.