Jeg føler behov for å lufte følelser, tanker og forklare situasjonen min.
Jeg er 28 år gammel og har ikke hatt sex.
Jeg føler det kommer til å bli vanskeligere å forklare det til en potensiell partner nå når jeg blir eldre og eldre. Jeg skammer meg ikke, men alikevel så føler jeg meg rar.
Men helt ærlig frem til nå har jeg bare ikke møtt noen som liker meg og jeg liker dem.
Jeg vil gjerne føle på seksuell tiltrekkelse og på følelser med den jeg skal være med seksuelt, men det har ikke skjedd enda.
Jeg reist og jobbet mye siden jeg flyttet hjemmefra. Bodd litt underlige steder hvor dating mulighetene var begrenset.
Jeg er ikke religiøs, nærmere ateist, bare så det er klart. Samtidig så har jeg ganske høy sexlyst, på tross av å ikke være aktiv med andre. Jeg er nå litt sjenert av meg også det skal sies, men jeg har datet litt når jeg var yngre.
Jeg hadde en gutt som var forelsket i meg når jeg var 19 år , men jeg følte ikke det samme for han. Vi endte opp med å kysse og det var det var forferdelig for meg, og jeg tenkte jeg helt klart måtte være lesbisk.
Jeg vet det høres litt dramatisk ut.
Når jeg tenker tilbake så var det jo bare fordi jeg ikke følte forelskelse eller noe seksuelt for denne gutten, og da ble kysset veldig ubehagelig. Men etter denne situasjonen lukket jeg meg helt for dating frem til i fjor.
Jeg møtte en mann som er litt eldre og vi hadde helt klart seksuell tiltrekkelse, men jeg manglet forelskelse. Men jeg følte meg trygg, komfortabel, nydelig, sexy og ønsket sammen med han. Han var også tolmodig og snill. Vi kunne prate om sex og fantasier og alt, og jeg følte vi hadde god kommunikasjon om dette.
For meg var dette ganske stort siden jeg har hvert alene så lenge. Å selv om jeg ikke var forelska så tenkte jeg at dette er en veldig fin person å være med.
Vi kysset og klina, og klådde litt, men ikke noe mer. Vi hadde veldig fine skogsturer sammen, og middag hjemme i lag og det var veldig hyggeligt.
Men vi bor et stykke unna hverandre, samt så har han unger fra før, han er også eldre.
Så med tanke på at vi er på forskjellige steder i livet, samt dette med avstand så skrev han til meg at med tanke på alt dette så kommer tanken om å gå videre.
Han sier at i en normal setting er man ofte usikre av og til, men prøver alikevel. Men med meg så føler han det blir helt feil. Han sier at jeg fortjener at den første jeg er med seksuelt vet at det kan fungere over tid, og at den usikkerheten vi har ikke er der i bakrunnen .
Jeg er jo enig i dette selv om jeg tenkte vi kunne bare sett hvor det gikk, go with the flow liksom. Jeg begynte å føle meg klar til å være sammen med han seksuelt. Og på en måte hadde jeg ikke trengt et forhold, men jeg vil jo ikke at det skulle være en engangs greie.
Vi ble kjent i november og ble avsluttet nå i påsken. Det var en veldig fin opplevelse det må jeg understreke, og jeg er veldig glad for at jeg ble kjent med han. Bare trist at det ikke ble noe mer.
Selv om jeg ikke var forelska så har jeg kjent veldig på en slags form for kjærlighetssorg.
Å det er jo en del av livet det også.
Men selv om jeg føler jeg er bedre nå, så er jeg like alene som jeg var før, og er redd jeg kommer til å lukke meg helt igjen.
Usikker hva jeg egentlig skal gjøre nå fremover.