Når han er tydelig, men ikke tydelig likevel.
Jeg er ei dame som forelsket meg i en annen mens jeg hadde samboer. I over et år gikk jeg rundt og sloss med følelser for denne andre som kanskje representere mer av det jeg ønsket meg i livet, men at det jeg hadde var bra og verdt å ta vare på.
Jeg ville så gjerne bare glemme denne andre. Fortsette med det jeg hadde som var mye bra i over 10 år, men jeg greide bare ikke å glemme. Samboerskapet hadde kanskje gått litt tomt i at man ønsket seg forskjellige ting og vi gled bare fra hverandre over tid og denne andre virket å passe min måte å være på så godt.
Denne andre ble gradvis oppmerksom på meg, vi hadde litt kontakt og han virket å være litt interessert. Etterhvert ble det en salig emosjonell grøt av å ha dårlig samvittighet over å være så uryddig overfor han jeg var sammen med, ikke klare å reparere det og samtidig kjenne på følelser for denne andre som jeg bare ikke klarte å glemme. Jeg støtte på denne andre tilfeldig her og der, men gjorde aldri noe dumt eller bedragersk, annet enn å smile/snakke med han med lengsel i blikket.
Til slutt fikk jeg endelig gått ut av forholdet av respekt for han jeg var sammen med, og med litt håp om at det skulle ordne seg med han jeg var forelsket i. Jeg tok kontakt og var tydelig på at jeg likte han godt og ønsket å bli kjent. Det var imidlertid ikke han. Han ytret tydelig at han ikke var interessert i noe mer, men ønsket å holde kontakten. Jeg sa at det ble litt for vanskelig for meg og bad om å ikke ha kontakt. Og så kommer det som er så vanskelig å forholde seg til.
Selv om han nå har vært tydelig med meg, så fortsetter han å smugkikke i min retning når vi er i samme område og han fortsetter å prate til meg når vi passerer hverandre. Vi bor innenfor et relativt lite geografisk område, har noen felles venner, og jeg treffer på han hele tiden. Jeg prøver etter beste evne å gå videre. Ikke ta kontakt, annet enn å hilse høflig. Prøver å distansere meg etter beste evne, men så fort vi møtes er det som om noen tar stingene i såret jeg febrilsk prøver å sy igjen og jeg opplever han som veldig tvetydig. Om det er å holde meg på gress, eller om det er å ikke være sikker på sine egne følelser vet jeg ikke… men jeg merker at det er noe mellom oss som han ikke slipper helt. Og det åpner altså opp for et så ødeleggende håp som jeg aldri har opplevd før.
Jeg er så redd for å ikke komme videre. Jeg er så redd for at jeg blir stuck i en ulykkelig forelskelse over flere år og jeg har ikke lyst til å flytte, selv om det kanskje hadde vært den beste løsningen…
Hva skal jeg gjøre for å gå videre?
Altså…er det mulig at du tolker ting i den retningen som du ønsker at det skal være?
Han har vært tydelig og sagt hvor han står.
At han smugkikker på deg er din oppfatning (mulig at det er riktig, mulig at du kreaterer et scenario). Han har sagt at han er interessert i å holde kontakten, men ønsker ikke å være med på å utforske om det ligger noe mellom dere(høres ut som at det ikke er noe spenning mellom dere i hans følelser). Det er ikke så veldig rart at han fortsatt snakker til deg og alt sånt, det er helt i tråd med hva han har kommunisert.
Det som er litt rart slik jeg oppfatter det hele, er at du hilser høflig. Hvorfor det? Du har kommunisert at du er interessert, men fått klar beskjed om at han ikke er det. Han har kommunisert et ønske om å ha kontakt, selvom det ikke er noe mellom dere fra hans side. Du har sagt at det ikke er noe som du ser for deg å håndtere. Allikevel så er du opptatt av å hilse høflig når du treffer han.
Han er helt i synk med det han har kommunisert slik jeg forstår det. Du er ikke i synk med hva du har kommunisert slik jeg forstår det du skriver.
Og kanskje det er en grunn til at han blir tittende på deg…og det oppfatter du som at det er “noe” mellom dere, selvom han helt tydelig har sagt at det ikke er det fra hans side.
Også virker det som det er du som har issues med hele situasjonen. Altså må du finne ut hva du har behov for. Kan du overse han, ikke hilse på, ikke være høflig og faktisk ta avstand (slik du har kommunisert til han) så er det ikke noe å tenke mer på.
Hvis du ikke kan det og at det blir vanskelig for deg å ha felles venner og treffe på han uten å hilse på, gi oppmerksomhet til og gi svar på hans initiativ. Da er det kanskje sånn at du trenger å flytte for å løse situasjonen for deg selv. Det er noe du selv vet svaret på bedre enn noen andre.
Du virker til å forsøke å finne årsaker til at det er noe på et sted hvor du har fått tydelig tilbakemelding om at det ikke er noe. Også legger du ansvaret for at det er vanskelig over på han, men det fremstår som at vaglinga ligger mest hos deg.
Hei
Helt klart mulig at jeg tolker det i retningen jeg ønsker at det skal være. Jeg skal være åpen for det.
Samtidig blir det vanskelig å forklare nyansene i det man opplever i tekst.
Og så hilser jeg nok tilbake når han snakker til meg, og tar ikke initiativet først og holder avstand. Det er han som tar initiativ.
Forstår at det ikke er lett å gjengi følelser og opplevelser i fullskala nyanser og alt som hører med.
Samtidig så er det bare du som vet hvilke nyanser, opplevelser og følelser du har i møte med han.
Massevis av plusspoeng for at du er åpen for at det er en mulighet for at du tolker ting i din ønskede retning.
Det kan hende at jeg virker hard og brutal og alt sånt. La meg understreke at det ikke er noe vondt i det jeg formidler, jeg legger innsatsen i å være ærlig og direkte. Min eneste intensjon er å bidra med at du kan se situasjonen uten det filteret hvor du liker han veldig godt og ønsker at det skal være noe mer eller annet enn det tydeligvis er.
Helt i orden at du hilser hvis du føler at det er riktig for deg. Men, i mitt synspunkt så er det på sett og vis ganske så respektløst fra hans side å ta initiativ til denne kontakten når dere møtes. Og det er rett og slett fordi du har sagt hva du primært ønsker og du har sagt hva din grense er dersom det ikke er mulig å utforske ditt primære ønske. Og det er tydeligvis noe han ikke tar hensyn til og heller fokuserer på hva hans ønsker er. Selvom han har sagt at han ikke er interessert i noe mer enn å ha kontakt så ville han ikke vært den første mannen som lett kan gjøre alle de tingene du kanskje ønsker. Altså, alle ting som kjærester gjerne gjør, men helt uten å ha noen intensjon om å gjøre noe seriøst ut av det eller legge noen følelser i det.
Og da blir du fort sittende i den ulykkelige forelskelsen og skru opp håpet ditt fordi du sikkert legger følelser i det, mener noe seriøst med det og involverer deg veldig. Og når han ikke ønsker mer så kan han (med god samvittighet forsåvidt) snu ryggen til og gå videre. Fordi det er helt i tråd med hva han har kommunisert fra begynnelsen av. Også blir du sittende med svarteper og være i en situasjon som det virker som om du egentlig ønsker å unngå.
Og det er på bakgrunn av dette at jeg ikke forstår hvorfor du hilser tilbake osv. Det er du som har sagt at du ikke vil ha kontakt når han ikke er interessert i å bli kjent og utforske et “dere” (det jeg kaller å kommunisere din grense). Og når han gir blaffen i det og du aksepterer det(ved å ikke følge opp din grense med handling) så sender du signaler om at han bare kan fortsette å gjøre som han vil. Og da vil han sannsynligvis fortsette med det.
Helt greit at det er han som tar initiativet og at du i så måte er “uskyldig” i kontakten. Men, det er samtidig du som ikke viser selvrespekt med å markere med handling at du ikke ønsker kontakt slik du har sagt til han. Og det er derfor jeg sier at det fremstår som at det med å være tvetydig ligger hos deg, mer enn at det ligger hos han. Også er det eventuelt du som ender opp med å måtte håndtere konsekvenser som du forsøker å finne ut hvordan du kan unngå (det er ihvertfall sånn jeg forstår hele poenget med din første post).
Jeg forstår at det er krevende når dere er på et lite sted og har felles venner og alt sånt. Men, hvis du helt seriøst vil unngå å potensielt havne i den kjedelige situasjonen så er nok det beste å være en “kald person” og gå store omveier så fort du ser han, dra fra steder dere er på samme tid, ikke gi respons på hans initiativ og ta avstand på de måtene du kan.
Også kan det forandre seg på et senere tidspunkt når du eventuelt kommer deg dit hvor du ikke har så sterke følelser, store forhåpninger og alt det.
Også er det mulig at jeg blir litt ekstra direkte fordi jeg nylig har hatt liknende samtaler med flere venninner i det siste som også har utfordringer med å se hvordan de sender signaler med sine handlinger som er stikk motsatt av hva de verbalt har kommunisert.
Uansett, jeg dømmer ikke noen. Det er ditt liv og dine valg. Også er det dine potensielle konsekvenser å håndtere. Mitt poeng er bare å belyse hvordan du kan unngå å havne i den situasjonen som du gir uttrykk for at du ikke ønsker å havne i
Takk for fint svar. Jeg har lest nøye igjennom det og du har gode poeng jeg skal ta med meg.
Bare hyggelig.
Håper du finner en løsning som gjør deg godt