Jeg er litt skremt og oppgitt av den nye måten å angripe homofili. Jeg skjønner mange er lei debatten, men de må vite at i forbudstiden var det like mange som levde homofilt, men alt var veldig skjult. Kampen for homofili er ikke et glansbilde, men mange mennesker levde fryktelig vanskelige skjulte liv, noe som er endret endel de senere tiår. Og mange hadde sine liv i totale institusjoner som fengsel og psykiatriske sykehus. Livet ble ødelagt, og kjærlighetslivet eksisterte ikke dengang. Det er ikke et valg å være homofil, og det å være noe åpen om seksuell legning har høy sosial kostnad fortsatt. Det er ikke lett. Jeg håper opplysningsarbeide fra organisasjonene FRI og Mental Helse kan bedre livsvilkårene for alle medmennesker, også homofile.
Jeg tenkte i tenårene at jeg var bifil, men sannheten er at jeg var skjult homofil. Jeg syntes dette var vanskelig, og da familie spurte om jeg var homo nektet jeg sterkt." Jeg ikke homo " ropte jeg til de hjemme da. Dette var et sårt punkt, og jeg gråt for megselv. Sosiallæreren på ungdomsskolen spurte meg om jentene og meg, men jeg ble redd. Fordi homofili dengang var psykiatrisk diagnose. Jeg klarte holde munn om dette følelsesmessige, og kom til sesjon for militærtjeneste som 19 åring. Jeg sa ikke noe om sånt der.