Jeg hadde ungdomsproblemer 1986. Dengang hadde jeg flere snille kjærester og venner. Men jeg havnet på “ung og ufør”-trygd, og nå er jeg minstepensjonist. Trygdelivet er dårlig. Unge bør leve livet slik det er i samfunnet. Jeg fikk terapi og medisiner, og livet mitt ble ødelagt ved at jeg ble utstøtt fra venneflokken , familien og arbeidslivet. Jeg ble ensom instumann ved terapien. Livet ble “lagt på hylla”, og medpasientene ble sosialt liv. Nå er jeg ensom uten kjæreste og venner.
Skulle ønske noen kunne forstå hvor vanskelig livet i terapi har vært. Jeg er lei meg for at jeg blir oppfattet som terapitrengende, når jeg egentlig trenger forståelse, aksept og medmenneskelighet. Jeg mener at livets skole før all terapi og medisinering, var fint. Det er gode minner fra ungdomstida.