Jeg hadde ungdomsproblemer 1986. Dengang hadde jeg flere snille kjærester og venner. Men jeg havnet på “ung og ufør”-trygd, og nå er jeg minstepensjonist. Trygdelivet er dårlig. Unge bør leve livet slik det er i samfunnet. Jeg fikk terapi og medisiner, og livet mitt ble ødelagt ved at jeg ble utstøtt fra venneflokken , familien og arbeidslivet. Jeg ble ensom instumann ved terapien. Livet ble “lagt på hylla”, og medpasientene ble sosialt liv. Nå er jeg ensom uten kjæreste og venner.
Skulle ønske noen kunne forstå hvor vanskelig livet i terapi har vært. Jeg er lei meg for at jeg blir oppfattet som terapitrengende, når jeg egentlig trenger forståelse, aksept og medmenneskelighet. Jeg mener at livets skole før all terapi og medisinering, var fint. Det er gode minner fra ungdomstida.
Høres slitsomt ut. Jeg ser at nesten ingen har svart på tråden din. Det er lang tid på uføretrygd og så tidlig i livet.
Takk for ordene dine. Ja, mitt liv er blitt ei Minnebok. Jeg ville likt å høre om andres erfaringer
Bare hyggelig! Hvorfor blir du oppfattet som terapitrengende? Har du fått noen diagnose forresten? Har du fått en diagnose du ikke kjenner deg igjen i?
Jeg har fått en diagnose tilknyttet psykose. Jeg syntes og synes enda at diagnosen er urimelig. Fram til 1982 var homofili en psykatrisk diagnose, og eimen fra den diagnosen hang i sykehusveggene da jeg ble lagt inn. Grunnen til at jeg forteller om homofilt liv er fordi fram til 1972 var det fengelsstraff i Norge for det, og psykiatrisk behandling. Jeg opplevde et fritt liv som jeg er, fram til psykiatriseringa av meg. De kaller det “en livsstilssykdom”. Og jeg traff flere homofile ulykkelige terapeutiserte medpasienter.
En “diagnose tilknyttet psykose” kan være så mangt, så det utsagnet gir egentlig ingen mening. Men hvorfor godtar du diagnosen dersom den faktisk er satt på feil grunnlag? Har du tatt opp problemstillingen med Pasient- og Brukerombudet?
Hvordan kan en diagnose som innebærer psykose være en livsstilssykdom? Hva er det med livsstilen din de mener forårsaker dette? Jeg bare prøver å forstå situasjonen din bedre så jeg håper ikke spørsmålene er plagsomme.
Mange takk for gode spørsmål. Jeg vet ikke noe om Pasient og Brukerombudet.Jeg hadde såkalte ungdomsproblemer ved første møte med sykehuspsykiatri. Psykosen oppstod fordi jeg hadde brukt litt cannabis, sa legen. Men etterhvert balet problemene på, og jeg fikk antidepressiva fordi han mente jeg led av depresjon.
Jeg skjønte ingenting, men følte meg fengslet. Klart at jeg ble deprimert av å våkne på et psykiatrisk sykehus. Livet var bra, inntil familie ikke taklet min levemåte og de la meg inn i psyliatri. Men livet ble vanskelig da. Etterhvert kom jeg tilbake til frihetslig liv, men jeg ble medisinert. Derfor mener jeg psykiatriske medisiner ødelegger følelseslivet både for menn og kvinner.
Idag forstår jeg mer av hva dette egentlig var. Heldigvis er ikke homofili lenger en diagnose, men en menneskelig følelse.
Livsstilen ble omdannet til institusjonsliv mentalt.