Jeg ble uføretrygdet som 26 år. Jeg ble lagt inn i psykiatrisk sykehus 1986. Tiden før hadde jeg flere venner og jobbet og gikk på skole. Jeg hadde arbeid og fritid. Jeg har ikke unger av den enkle forklaring fordi jeg levde ut homofil legning.
Livet ble mye vanskeligere innen psykisk helsevern enn før. Og det har resultert i ensomt liv nå. Jeg har opplevd snille behandlere og medpasienter i psykiatrien. Men jeg ønsker ikke glemme gode sider ved livet før behandlinga. Jeg synes at samfunnet er veldig endret. Vi som levde livet i 1980-årene kjempet fram rettigheter for følelseslivet.
Men mitt liv ble til psykiske problemer, og jeg ble ensom. Er det noen her på sidetmedord som opplever noe sånt? Jeg synes at medisinene ødelegger livskvaliteten min, og har nevnt det for legen.