Jeg var ung på 1970-80 tallet. Jeg sleit med å komme ut som homo. Jeg hadde flere gode venner, og som 18-åring oppsøkte jeg homobarer. Men samfunnet rundt aksepterte ikke mine følelser. Jeg ble frosset ut på videregående skole. Jeg reiste til sjøss, og opplevde gode kamerater i et miljø. I flere havnebyer var det kneiper. Og det var store fine diskoteker. Det er bra å tenke tilbake på, men jeg synes at psykologer lager problemer ut av mine gode minner i livet.
Jeg er glad i min historie, men da jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus begynte alvorlige problemer i mitt liv. Psykiatrien fordømte mine livsverdier. Jeg møtte flere homofile innen institusjonene. Vi ble overmedisinert, og livet ble tragisk.
Jeg liker musikk som terapi idag. Mye forskjellig musikk fra min ungdomstid er godt å høre på. Og jeg har lært litt pianospill i musikkterapigruppa på et dagsenter.