Det var deprimerende å leve et dobbeltliv med venn og dame. Jeg gjorde det i lang tid i tenårene. Jeg var i “skapet” som det sies. Jeg hadde et forhold til en skjønn pike. Vi var for unge syntes foreldrene til seksualitet. Men jeg hadde guttevenner også, og vi runket sammen i hemmelighet. Jeg leste i en bok som het Ungdommens Lille Røde som var oppslagsverk, at onani var vanlig for alle gutter og menn. Dette visste jo ikke foreldrene.
Men jeg kom ut av skapet som homofil ung mann da jeg var 22 år. Er det andre her som har slike erfaringer? Det var veldig vanskelig fordi homofili var psykiatrisk diagnose fram til 1982. Jeg vil gjerne høre om dette. For meg var det en god opplevelse å komme ut av skapet, og oppleve vanlig homofile følelser sammen.
Det var godt å være åpen homofil i et forhold. Men livet ble vanskelig på en ny måte. Jeg ble psykiatrisk pasient i tida rett etter at homofili ble fjernet som psykiatrisk diagnose. Jeg møtte flere i tilsvarende situasjon. Det var veldig tabubelagt tema, og legene nevnet dette lite. De nevnte det som problem. Men det var ikke et problem for meg selve følelsen, og jeg opplevde noen hemmelige opplevelser. Det gode åpne forholdet mitt ble kun et minne. Medisineringa ble et problem. Jeg argumenterte til legen at følelser er viktig for meg.
Jeg opplevde at livet ble bedre ute av skapet. Og jeg levde sånn i 4 år, til jeg ble psykiatrisert. Jeg mener at åpenhet er bra, men det er veldig vanskelig.