Jeg synes fortsatt at følelseslivet er viktigst for alle. Mange er alene i livet, men lengter til noen å være sammen med. Jeg tenker ofte tilbake i livet. Og jeg husker lykken det var å leve ut homofile følelser i sammen med en annen ung mann i åpenhet i samfunnet. Jeg opplevde både godt og vondt. Mitt største problem var megselv.
Jeg turde ikke innrømme min seksuelle legning som ung , og strevde med livet. Jeg hadde jentekjærester, og vi klinte og kysset og festet sammen. Jeg var lysten på en av samme kjønn, og opplevde fortielse og skam. Jeg levde med “trusselen om avsløring” som ville gi psykiatrisk behandling i årene før 1982.
Nå er jeg senior, og sliter med å akseptere at eldre og har seksualitet. Det er vanskelig på en annen måte, men livet er bedre for meg enn dobbeltlivet, selvom jeg er enslig.
Folk er forskjellige, følelseslivet er ikke viktigst for alle.
Jeg bestemte meg i 1980 for å være åpen om homofile følelser. Det ble en vanskelig livsvei. Jeg hadde homofil kjæreste som var noe eldre enn meg. Vi opplevde mye godt. Men jeg hadde vanskeligheter med å akseptere megselv som homofil. Jeg hadde noe erfaring fra dobbeltlivet mitt. Jeg ble utstøtt av familien min, og venner tok avstand. Og jeg var redd for å bli psykiatrisk pasient, noe jeg ble. I psykiatrien møtte jeg andre som sleit med samme leivsvei. Men alt var tabubelagt, og mye var hemmelig. Mine vanskeligheter med megselv ble ikke bedre.