Jeg synes fortsatt at følelseslivet er viktigst for alle. Mange er alene i livet, men lengter til noen å være sammen med. Jeg tenker ofte tilbake i livet. Og jeg husker lykken det var å leve ut homofile følelser i sammen med en annen ung mann i åpenhet i samfunnet. Jeg opplevde både godt og vondt. Mitt største problem var megselv.
Jeg turde ikke innrømme min seksuelle legning som ung , og strevde med livet. Jeg hadde jentekjærester, og vi klinte og kysset og festet sammen. Jeg var lysten på en av samme kjønn, og opplevde fortielse og skam. Jeg levde med “trusselen om avsløring” som ville gi psykiatrisk behandling i årene før 1982.
Nå er jeg senior, og sliter med å akseptere at eldre og har seksualitet. Det er vanskelig på en annen måte, men livet er bedre for meg enn dobbeltlivet, selvom jeg er enslig.
Folk er forskjellige, følelseslivet er ikke viktigst for alle.