Sliter med traumer angst nedstemthet. Har det ikke bra. Er ensom og ønsker å finne en dame men med det jeg har så ser det helt umilig ut. En som var glad i meg. Synes det virker så håpløst bare tanken på det. Har det vondt mye av tiden og tenker hvem vil ha noen som det?
Jeg er mann 44 og ville bare skrive for jeg var der selv for ikke så veldig lenge siden.
Det er mange som havner der du er og bruker heller energien til å prøve å skjule det. Bra at du er åpen om det og kan begynne å jobbe med deg selv.
Tror ikke løsningen vil være å finne seg ei dame.
Tror at du må bli litt mer komfortabel med deg selv og i egen selskap.
Ikke lett, men du klarer det.
Muligens jeg tar feil. Folk er forskjellige
Er komfortabel nok i eget selskap men savner en å ha i livet mitt.
Er ikke bare negativ, har gode sider og. Klart jeg er mer negativ og deprimert og det er ikke noe attraktivt, det forstår jeg. Har hygget meg i mitt eget selskap men savner en å være sammen med. Sliter jo men forventet ikke jeg skal fikses av den jeg blir sammen med eller at det er hoses ansvar, nei.
Har et mildt sagt uheldig minne fra barndommen som har gjort at jeg har følt meg ukomfortabel med meg selv og spesielt rundt motsatt kjønn. Brukte veldig mye av tenårene på å distrahere meg selv fra virkeligheten for å unngå å føle på den skammen og ensomheten jeg har bært på hele livet. Legen min overtalte meg heldigvis til å gå til traumebehandling og selv om jeg nå innser at den desperasjonen etter å finne en dame jeg kan være sårbar for og ikke trenge føle meg truet stammer fra seksuelle traumer, gjør det ikke ensomheten noe lettere. Har alltid holdt meg unna fordi jeg har følt at jeg ikke er god nok eller verdi for å oppleve kjærlighet, men til og med etter å ha utfordret den tankegangen er jeg fortsatt usikker på om jeg har det som skal til for å klare å finne noen som har lyst på meg. Det er en ganske grusom følelse, som jeg ikke unner noen og sitte med. Jeg har alltid tenkt at om andre visste hvor desperat jeg var etter å finne noen å skape en intim og kjærlig relasjon med, ville jeg blitt stemplet som desperat og i verste fall pervers. Jeg tror den ensomheten er en sånn ting mange ikke helt kan forstå seg på med mindre de har kjent på den selv. Og har endelig gjennom god hjelp fra psykolog klart å innse at det ikke er noe galt med meg, og selv om skammen har krympet, er ensomheten fortsatt like stor
Du har rett. Et forhold hadde ikke vært løsningen. Takk for svar.