Ensomhetsrant

Jeg er ensom. Jeg føler ikke at de rundt meg forstår det, fikk høre at jeg ikke har noen grunn til å føle det… Egentlig er jeg ganske sosial av meg, men på grunn av en periode med ekstra dårlig psykisk helse og endring av dynamikk i vennegrupper er jeg nesten aldri sammen med noen uten at det er jobb eller organisert i forbindelse med frivillige ting. Føler at jeg ikke helt passer inn noen steder, og etter forrige runde med alvorlig depresjon sitter det igjen tanker som at jeg helt oppriktig tenker at ingen kan da være glad i meg. Jeg prøver å være meg selv, og jeg prøver også å moderere meg på ting jeg kan se for meg at folk synes er irriterende ved meg. Jeg har prøvd å date, men jeg er tydeligvis verdens verste person fordi ingen vil noe mer en kanskje den første kaffen.
Jeg er inne i en ond sirkel og har ventet på samtalehjelp i over ett halvt år. Jeg vil ikke ha det sånn men greier heller ikke snu det. Det er så vondt og det er det eneste som surrer i hodet mitt. Før stortrivdes jeg i eget selskap, nå er det et ork og dritkjipt at jeg er alene absolutt hele tiden. Alt er så tiltak, og det er så mye jeg ikke får gjort fordi jeg ikke greier å gjøre det alene. Alt føles litt meningsløst.

Hei du, Håper du har en fin fredagskveld. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Trives også vanligvis i eget selskap, men nå er jeg mye lei meg og vil så gjerne ha emosjonell nærhet med noen. Savner tiden da man var barn og hadde familien rundt seg eller bodde i kollektiv og aldri var alene. Årene går og nå er alle opptatt med sitt og sine, og jeg har nok ei helg uten nærvær av andre.

Hei, hei.
Ja, skjønner veldig godt hva du mener.
Det er nok dessverre mange som har det sånn.
Jeg skal på jobb i helgen, men før og etter arbeidstid er det bare meg og en tung, tung stillhet 🙈
Håper du får en fin dag 😊