Jeg leste en kommentar på sosiale medier. Jeg visste ikke om personen som hadde skrevet den, var en mann eller dame ut ifra navn og det jeg så av bildet, men jeg tenkte at den måtte være skrevet av en dame. Det fikk jeg bekreftet, men på en måte syns jeg det var synd. Og så lurte jeg på hvorfor jeg visste at det måtte ha vært en dame som hadde skrevet kommentaren. Det var et kompliment på noe noen hadde laget.
Er det slik, gir ikke menn komplimenter som ikke handler noe om å få noe tilbake? Gir ikke menn hverandre komplimenter? Eller er det bare sånn at vi damer er mer vant til å gi det til hverandre, og dermed også gjør det mer? Det er jo viktig for alle å få komplimenter, at folk sier fine ting til og om oss som de faktisk mener. At man noen ser det og vi får høre det, når vi har gjort noe fint eller bra, noe noen andre likte og satte pris på. Det får jo oss til å føle at vi har en verdi for andre, og at vi kan gjøre gode ting. Uten komplimenter, så vet vi det jo ikke. Hvis ingen smiler til oss eller sier noe fint om oss, så føles det jo ut som om ingen liker en. Man tenker ikke av seg selv at folk kan like en, det er ikke slik vi er. Vi trenger å bli vist at vi blir satt pris på og er verdifulle for andre.
Hvorfor skulle det være slik?
Hei, jeg tror faktisk du er inne på noe.
Veldig mange menn har problemer med å si slike ting, uttrykke seg.
Det slike menn ofte gjør er tjenester tilbake, for å vise at de setter pris på eller elsker deg.
Andre menn er flinkere med ord og gir masse ros. Men dette går også begge veier, jeg lever i et forhold der kona nesten aldri gir komplimenter, men heller gjør tjenester, men jeg roser med ord og klemmer.
Kan anbefale boken “kjærlighetens fem språk” den gav ihvertfall oss en god forklaring på hvordan man kan vise kjærlighet på forskjellig måte, og kanskje en måte den andre ikke ser på som kompliment eller kjærlighet.
Menn er også kanskje “kortere” når de gir kompliment, de kan si “bra” og være ferdige med det. Det man kanskje ville høre er “så bra, du har vært veldig flink” eller lignende.
Takk for innspill på tankene mine :)
Jeg tenkte egentlig ikke på kjærlighetsforhold eller relasjoner der man ønsker kjærlighet og eller en forbindelse. Men bare det å gi komplimenter fordi man ser noen gjør noe fint. Du beviste på en måte litt påstanden min, ved at det var kjærlighetsforhold du snakket om.
Du har da helt rett i at folk viser på ulike måter at man setter pris på dem. Og det finnes jo mange gode måter å gjøre det på, og at man ikke nødvendigvis trenger å gjøre det med komplimenter. Jeg kjenner også kvinner som ikke er god på å vise det uansett.
Jeg bare ble nysgjerrig på hvorfor jeg tenkte at det måtte være en dame som hadde skrevet den kommentaren, og ikke en mann. Det kan jo være sånn at det handler om at det er slik venninner opprettholder og bevarer relasjoner, ved å gi komplimenter, slik at de da også ønsker noe tilbake på en måte. Det er kanskje mer sånn innarbeid.
Kortere kompliment kan være bra de også, og hvis de er ektefølt, er de jo mye bedre enn lange komplimenter som er litt sånn “over the top”.
Men f.eks. på jobb - er det da også forskjell på å ha en mannlig sjef eller en kvinnelig sjef? At den kvinnelige vil gi mer komplimenter, mens den mannlige er mer fokusert på hva som skal gjøre? Jeg vet ikke, jeg bare spør, og vil høre hva andre tenker om dette. Ei venninne av meg snakket noe om det en gang.
Det kan også være det at vi damer er mer avhengig av komplimenter og gode tilbakemeldinger. Og at iallfall en del menn, kan være mer sånn selvsikre på at det de gjør er bra eller riktig - sånn i jobbsammenheng. Det er vel jo og mange menn som kjenner seg igjen i at de ikke er slik? Så handler det da mer om at forventningen til menn er at de skal være mer selvsikre og kunne ting, mens damer helst ikke skal vise seg flinke i ting, og at det er bedre at kvinner er litt sånn forsiktige og ikke skal snakke for godt om en selv?
Det eneste jeg tenker om dette saksforholdet er at det finnes både kvinner og menn som ikke lar seg ukritisk påvirke av sosiale normer og forventninger, men isteden vurderer hver enkelt situasjon for seg selv ut fra den kunnskapen de har. Så oppsøker jeg miljøer og steder der jeg finner slike mennesker.