Jeg har vært deprimert i flere år, og har nok lært meg og leve med det.
Men, i løpet av de siste månedene har jeg forsøkt og ta noen runder med meg selv om hvorfor det er sånn, vil jeg ha det sånn og hvordan ta steget ut av hele hullet. Jeg er godt over førti og er misunnelig på alle de som lever livet som det bør være i mine øyne.
Jeg har to flotte barn som er i ungdomstiden og jeg leter desperat etter overskuddet så jeg klarer å være der for dem til en hver tid.
Så… jeg har sakte men sikkert sett en trend hver gang jeg har startet en prosess for å komme meg litt opp og ut av mørket i hodet.
Trenden er meg selv, jeg er min egen verste fiende som sikkert mange kjenner seg igjen i.
Når jeg har gransket meg selv over lengre tid, oppdaget jeg hvorfor jeg feiler.
Jeg fortjener det ikke, jeg er ikke verdt tiden det tar og ingen bryr seg uansett om jeg lykkes eller ikke. Ingen poeng og gjøre dette kun for meg selv, det er jeg ikke verdt og jeg kommer ikke til å lykkes. Og dette er de ”fine“ tankene jeg har om meg selv, resten passer seg ikke på trykk.
Noen som har noen råd om hvordan jeg kan starte prosessen? Om jeg ikke kommer ut av dette, er jeg redd for hva steget blir når barna er så store at de flytter ut, så ærlig må jeg bare være.
Hei, det er vondt å høre at du har det slik nå.
Ja, jeg skriver NÅ, for det er ikke slik det vil være for evig og alltid. Jeg har vært der selv og ser ikke bort i fra at jeg kan havne der igjen.
Du skrev blant annet "…ingen bryr seg uansett om jeg lykkes eller ikke. ", men DU vil jo bry deg om det. Du vil ut av dette for både din egen del og for barnas del, slik at du har overskudd til dem og livet. En trenger vel ikke flere grunner enn det?
Du skriver også at du har to flotte barn, og jeg vil tro at du er en stor grunn til at de faktisk ble flotte! Barna vil alltid trenge sin mor, om de så bor hjemme eller har flyttet ut. Min erfaring er at de i begynnelsen vil være svært selvstendige, men at de etter hvert begynner å be om råd om alt og ingenting. Voksenlivet er som oftest mer krevende enn de trodde, og Mamma er en god kilde til ro og råd.
Hvordan en skal begynne…ja, si det. Med å begynne og være snill med seg selv? Livet er vanskelig og det er lov å slite og å bli sliten.
Du har allerede greid å finne grunnen til at du ikke lykkes, selvkritikk, så å begynne å også se hva du faktisk greier vil kanskje være det neste steget?
Angående “alle de andre lever livet som det bør være”… Alle bare later som! Vi er alle bare mennesker som gjør det vi tror er rett for livet vårt, men vi har egentlig ikke peiling på om det blir slik vi tror det skal bli. Alle bare gjør det de gjør og håper på det beste.
Takk for at du tok deg tid til og både lese og svare.
Du har gode poeng, utfordringen er at jeg tydeligvis ikke vet hvordan jeg er snill med meg selv.
Ja, det er ikke lett, særlig ikke når en har fått tredd hetta med depresjon over hodet.
En er sin verste fiende, men skulle ha vært sin egen beste venn. En venn en har glemt av og ikke kjenner lengre, hva hun liker, hva som engasjerer henne, hva hun synes er dritt og hva som gjør henne glad.
Det er lett å gi råd og si ting som i bunn og grunn er uten mening til folk som sliter med depresjonen, men det som egentlig hjelper er bare å være der slik at en ikke føler seg alene.
Hva om du ikke trenger å lete, men heller roe ned og være mer til stede her og nå i øyeblikket?
Det kan føles som du gjør det alene, men når en er ved fred i seg selv gjør en mye mer enn du aner.
Har du noen hobbyer?
For meg hjalp meditasjon litt. Det kan være gåtur eller noe fordi det er å en type meditasjon hvor du får rensket tankene og blir mer til stede i deg selv.
Alt starter med en tanke var det noen som sa. Selv om du ikke tror først på tanken, si gode tanker til deg selv som “jeg klarer alt”
“jeg er en god mor”
“jeg er der for de rundt meg, samtidig som jeg er der for meg selv og har det bra”
Lykke til.
Takk for at du svarer, setter jeg pris på.
Du nevner fred med seg selv, er kanskje det jeg leter etter for du har rett, det henger nok med hvordan jeg snakker til meg selv.
Jeg er ganske sikker på, om jeg hadde klart og snu hodet mitt og skape litt fred, hadde nok skuldrene senker seg litt og jeg kanskje ble mer åpen for hverdagen og verden utfor døra.
Hobbyer er selvfølgelig et godt poeng, prioriterer nok ikke tid på meg selv men har fokuset på barna og hvem som enn måtte trenge det.
Ingen tvil om at jeg må ta noen grep, finne meg selv på nytt for som det er nå, er jeg en fremmed for meg selv.
Kjenner meg litt igjen. Sliter med angst og depresjon, og har hatt lite energi og er tiltaksløs. For nå har ungene flyttet ut, og hva skal jeg gjøre/bruke tiden min på? Men de trenger meg nå også, bare mindre. Så nå går jeg tur hver dag, gjør veldig godt for tankekjøret mitt og prøver å gjøre det jeg vet jeg likte før. Jeg leter etter hvem jeg er nå.
Kjære deg
Min erfaring er at når du begynner å kjenne etter hvor grensene dine går, og sier klart ifra når noen tråkker over dem, gir klart uttrykk for hva du tenker, føler, mener , og vil, så blir folk mer glad i deg også, fordi de rett og slett begynner å bli kjent med deg.
Når greier du å si fra til barna dine når noe ikke er greit? Hvordan sier du fra? Tillater du deg selv å gjenkjenne, tåle og uttrykke følelsene dine, og markere DINE behov?
Når folk blir enda mer glad i deg, blir du gradvis gladere.
Dette var noen tanker. Ta dem til deg hvis det resonnerer.
Vennlig hilsen Vips
Hei. Har dessverre ikke noen gode råd, men har et par tips som jeg håper kanskje kan hjelpe. Du nevner noen negative tanker om deg selv. Finnes en del tips på nettet om hvordan bli kvitt negativt selvsnakk. Ellers er det også en bok som heter “Love yourself like your life depends on it.” Marisa Peer sitt tips er å skrive “I am enough” på alle speilene i huset. Vet ikke om det kan være verdt et forsøk. Håper du blir bedre snart.
Heisan.
Ikke noe hyggelig å høre om andre som sliter.
Selv sliter jeg med anhedoni (manglende evne til å føle glede og lyst), men har gjennom 10 år funnet mine egne metoder for å finne mening i all håpløsheten.
Jeg kan ikke si at mine metoden vil virke for alle, ettersom alle er forskjellige, men har hvert fall lært at å snakke med andre folk hjelper med å se meg selv på en annen måte, men er da utrolig viktig å kunne evne å se seg selv fra andres ståsted.
Selv går jeg nå til behandling og føler det hjelper til en viss grad, men selvterapi er det som har hjulpet meg mest.
Det å sette ord på ting og prøve å lage noe jeg selv kan være stolt av til tross for at det er en svakhet.
Jeg har de siste 10 årene blitt veldig opphengt i “Spoken Word”, som er poesi med musikk.
Dette kan omhandle hva som helst, men jeg finner alltid noe som passer mitt humør og som får meg til å tenke lysere tanker.
Til slutt prøvde jeg også å lage min egen Spoken Word, men mål om å prøve å hjelpe andre som sliter.
I bunn og grunn tror jeg at vi må starte i det små, og akseptere oss selv for dem vi er med de feilene vi har, men alltid være klar over at vi kan bli bedre.
Vi har et startpunkt som er som det er, men man kan alltids prøve å gjøre nye ting og å gå nye veier, for man vet aldri hvor lyset dukker opp.
Om du er interessert kan du søke meg opp på Youtube å se videoen min som jeg nylig har postet som heter “Du klarte det”, og KANSKJE kan det gi deg noe positivt, det er hvert fall håpet mitt med videoen.
Mvh Rosette Blue.