Jeg har vært deprimert i flere år, og har nok lært meg og leve med det.
Men, i løpet av de siste månedene har jeg forsøkt og ta noen runder med meg selv om hvorfor det er sånn, vil jeg ha det sånn og hvordan ta steget ut av hele hullet. Jeg er godt over førti og er misunnelig på alle de som lever livet som det bør være i mine øyne.
Jeg har to flotte barn som er i ungdomstiden og jeg leter desperat etter overskuddet så jeg klarer å være der for dem til en hver tid.
Så… jeg har sakte men sikkert sett en trend hver gang jeg har startet en prosess for å komme meg litt opp og ut av mørket i hodet.
Trenden er meg selv, jeg er min egen verste fiende som sikkert mange kjenner seg igjen i.
Når jeg har gransket meg selv over lengre tid, oppdaget jeg hvorfor jeg feiler.
Jeg fortjener det ikke, jeg er ikke verdt tiden det tar og ingen bryr seg uansett om jeg lykkes eller ikke. Ingen poeng og gjøre dette kun for meg selv, det er jeg ikke verdt og jeg kommer ikke til å lykkes. Og dette er de ”fine“ tankene jeg har om meg selv, resten passer seg ikke på trykk.
Noen som har noen råd om hvordan jeg kan starte prosessen? Om jeg ikke kommer ut av dette, er jeg redd for hva steget blir når barna er så store at de flytter ut, så ærlig må jeg bare være.
Hei, det er vondt å høre at du har det slik nå.
Ja, jeg skriver NÅ, for det er ikke slik det vil være for evig og alltid. Jeg har vært der selv og ser ikke bort i fra at jeg kan havne der igjen.
Du skrev blant annet "…ingen bryr seg uansett om jeg lykkes eller ikke. ", men DU vil jo bry deg om det. Du vil ut av dette for både din egen del og for barnas del, slik at du har overskudd til dem og livet. En trenger vel ikke flere grunner enn det?
Du skriver også at du har to flotte barn, og jeg vil tro at du er en stor grunn til at de faktisk ble flotte! Barna vil alltid trenge sin mor, om de så bor hjemme eller har flyttet ut. Min erfaring er at de i begynnelsen vil være svært selvstendige, men at de etter hvert begynner å be om råd om alt og ingenting. Voksenlivet er som oftest mer krevende enn de trodde, og Mamma er en god kilde til ro og råd.
Hvordan en skal begynne…ja, si det. Med å begynne og være snill med seg selv? Livet er vanskelig og det er lov å slite og å bli sliten.
Du har allerede greid å finne grunnen til at du ikke lykkes, selvkritikk, så å begynne å også se hva du faktisk greier vil kanskje være det neste steget?
Angående “alle de andre lever livet som det bør være”… Alle bare later som! Vi er alle bare mennesker som gjør det vi tror er rett for livet vårt, men vi har egentlig ikke peiling på om det blir slik vi tror det skal bli. Alle bare gjør det de gjør og håper på det beste.
Takk for at du tok deg tid til og både lese og svare.
Du har gode poeng, utfordringen er at jeg tydeligvis ikke vet hvordan jeg er snill med meg selv.
Ja, det er ikke lett, særlig ikke når en har fått tredd hetta med depresjon over hodet.
En er sin verste fiende, men skulle ha vært sin egen beste venn. En venn en har glemt av og ikke kjenner lengre, hva hun liker, hva som engasjerer henne, hva hun synes er dritt og hva som gjør henne glad.
Det er lett å gi råd og si ting som i bunn og grunn er uten mening til folk som sliter med depresjonen, men det som egentlig hjelper er bare å være der slik at en ikke føler seg alene.
Hva om du ikke trenger å lete, men heller roe ned og være mer til stede her og nå i øyeblikket?
Det kan føles som du gjør det alene, men når en er ved fred i seg selv gjør en mye mer enn du aner.
Har du noen hobbyer?
For meg hjalp meditasjon litt. Det kan være gåtur eller noe fordi det er å en type meditasjon hvor du får rensket tankene og blir mer til stede i deg selv.
Alt starter med en tanke var det noen som sa. Selv om du ikke tror først på tanken, si gode tanker til deg selv som “jeg klarer alt”
“jeg er en god mor”
“jeg er der for de rundt meg, samtidig som jeg er der for meg selv og har det bra”
Lykke til.
Takk for at du svarer, setter jeg pris på.
Du nevner fred med seg selv, er kanskje det jeg leter etter for du har rett, det henger nok med hvordan jeg snakker til meg selv.
Jeg er ganske sikker på, om jeg hadde klart og snu hodet mitt og skape litt fred, hadde nok skuldrene senker seg litt og jeg kanskje ble mer åpen for hverdagen og verden utfor døra.
Hobbyer er selvfølgelig et godt poeng, prioriterer nok ikke tid på meg selv men har fokuset på barna og hvem som enn måtte trenge det.
Ingen tvil om at jeg må ta noen grep, finne meg selv på nytt for som det er nå, er jeg en fremmed for meg selv.