Jepp, jeg føler meg ensom og har stort sett alltid gjort det. Jeg har de fineste venner rundt meg, og familie som er glad i meg. Jeg føler både sympati og kjærlighet. Og jeg føler ensomhet, hver dag. Noen som kjenner seg igjen?
Jepp. :-) Og på mange måter er det kanskje det verste - at en sitter med den følelsen når en, i motsetning til mange andre, har noen i nærheten.
Den ensomheten er en klengete jævel.
er du våken?
Nå er jeg våken
Jeg tror ikke det handler om å treffe flere mennesker i seg selv, ettersom jeg allerede har mange mennesker i livet.
Jeg er vel kommet til det punktet hvor jeg nesten ikke orker å stifte nye bekjentskap for å finne ut om det hjelper. Det er vanskelig å se at det rette bekjentskapet skulle finnes når jeg allerede har de beste i livet mitt. Noen av oss er muligens bare ensomme av natur, passer for dårlig inn i verdens struktur.
Kjenner meg igjen
Da bare sympatisere jeg, for paradokset er at folk som oss ikke blir kvitt ensomheten selv i fellesskap
Noen ganger så tenker jeg at vi kanskje lengter etter å være en del av helheten i universet. Populært kalt “Gud” av mange, og kanskje er det Gud, men uansett at det er en trang der. At vi føler oss løsrevet og hjelpesløse uten å være en del av noe mye større enn oss.
Ensomhet hjelper med religion
Ensomhet hjelper med å slutte seg til en religion, mener du? Eller religion hjelper på ensomhet?
Vet ikke det hjelper meg å ha gud i livet mitt
Det forstår jeg, for jeg leter etter Gud hver dag. Religion er noe annet som jeg ikke leter etter i og for seg.
Såvidt jeg har forstått det så trenger en ikke å lete. En er Gud. Gud er i alt. Kanskje sette seg ned og finne indre ro og samtale litt med seg selv? Roe ned tempoet i livet. Bare noen tanker.
Jeg tror du har rett i det, sånn føler jeg det også. Personlig har jeg opplevd i mystiske øyeblikk og opplevelser at “gud” eller “det som er større en oss” finnes overalt, i naturen, i planter, i dyr og stein og mineraler og selv i de tingene vi mennesker har skapt. Men likevel er det noe annet og større å dele det universet med ett annet menneske og merke at den store helheten også finnes der, i den den annen og i relasjonen til den annen. Det vi kaller kjærlighet.
Ingen av dem jeg har kjent er interessert i å sette ned tempoet og gå på dypdykk i alt det du nevner her, så jeg tenker det for meg selv. Personlig kjenner jeg storsamfunnet som plagsomt støyende og på vei i helt feil retning. Jeg søker indre utvidelse via stillhet og ettertanke. Jeg vil heller ha det og hopper fullstendig over “partykrus i karibien” og kaotisk billighandletur til Ullared i sverige…og dermed blir jeg sett på som “en av de”. En mumlende særing med mulig sølvfoliehatt på hodet. Helt greit, for jeg må være ærlig og betale prisen det er å kjenne folk som liker noe annet. Det store er i det lille. Det tror jeg på. :-)
Hei Mullvarpen, hei alle!
Det er synd, synes jeg, at du ikke har kjent noen som har lyst å roe seg og ta tiden til å legge merke til deres omgivelser. Håper du finner sånne mennesker, for de finnes der ute, har mødt i hvert fall noen av de! Er enig i at storsamfunnet kan være virkelig støyene og plagsomt, men selv om jeg ikke selv er fra Oslo, liker jeg veldig godt å gå rundt i travle gater til eksempel i Oslo eller Bergen, bare stille og rolig observerende. Du har rett, vi bevæger oss på mange måter i feil retning, hele menneskeheten synes med den sjette masseutdøen og global oppvarmning å bevæge seg mot stupet.
Men likevel, mitt i byen og butikkene og støyen og menneskene finnes for meg også en stor skjønnhet, med mange fine detaljer og farger og lyder. Ja sikkert selv på en billighandletur til Ullared finnes det skjønnhet - var selv en gang i Storlien i minus 20 grader og ble budt inn på te av en syrisk familie og smuglet etterpå for mange øl over grensen, hvorefter bilen, som bare kunne kjøre i tredje gir, brant sammen, så vi gikk inn til en dame med gigantiske hunder og lånte telefonen for å ringe til vejhjelp og vi måtte ta bussen det siste stykke med alle øllene. Det var i hvert fall en morsom dag om ikke annet!
Har aldri vært på partykrus i Karibien, det hadde jeg nokk også opplevd som slitsomt! Selv foretrekker jeg å gå, gjerne alene, i skogen eller på fjellet, i den stillheten kan jeg finne tilbake til hvem jeg er!
Ville vært deilig om vi fullstendig kunne drite i hva andre tenker om oss, så det var helt likegyldig om man var “en av de”. For all del meld meg inn i klubben av de mumlende særinger. Hellere det en den stramme, ubehagelige hatten man må ha på seg for å være med i den normale klubben!
Men ja, det store i det lille. Dette er hva den danske dikteren Halfdan Rasmussen skrev om det:
Han er i regn og hvor støv må tørste.
I vandets rislen. I træets saft.
I alt det mindste. I alt det største:
Den mindste enhed. Den største kraft.
Hør, blæsten synger din sang, veninde!
Se, træet blomstrer på barnets bud!
Jeg tror, der lever et barn dybt inde,
en kraft, som aldrig kan drives ud.
God kveld og godt nyttår til alle!